Pilen pekte oppover. Trønderens magnetiske stemme i kombinasjon med elektropop-produksjoner fikk oppmerksomhet langt utenfor landets grenser, og skryt for minneverdige konserter lå løst. Låter som «Childhood dreams», «Higher» og «The sea» fikk tungtveiende internasjonale musikkmagasiner til nærmest å være hyperbolsk i omtalen av artisten.
«A dangerously exciting pop prospect», skrev NME, mens The Line of Best Fit høynet med «the physical embodiment of star quality and frightening potential».
Da Ary begynte å lansere musikk, gikk artistkarrieren i voldsom fart ut av startblokkene. Med snaue 30 millioner avspillinger på en håndfull utgitte spor var Ary, eller Ariadne Loinsworth Jenssen, som er hennes folkeregistrerte navn, på full vei til stjernestatus – men så trakk hun seg tilbake.
– Det startet litt skeivt ut, rett og slett. Jeg hadde lyst til å produsere mine egne ting hele veien. Jeg fant aldri noen jeg klikket med 100 prosent og sto på ganske ustødig grunnlag, forteller Ary til P3.no i hennes første intervju på nesten tre år.
Følte seg usikker på hitene
Tross anerkjennelse fra alle kanter følte hun at utgangspunktet for artistkarrieren var feil. Kompromisser ble inngått i et hektisk løp mot klokken, og hennes kunstneriske uttrykk fikk ikke tid og rom til å blomstre. Ary ble riktignok flankert av dyktige elektroniske produsenter, men ønsket om å lage musikk helt på egen hånd uttrykte hun allerede i 2016 til Klassekampen og NRK det påfølgende året.
– Jeg følte kanskje ikke at det jeg slapp av musikk, var helt meg. Jeg jaktet veldig på noe som jeg ikke var kapabel til å backe opp. Jeg var ikke rask nok til å skrive, og jeg gjorde mange kompromisser med tanke på sound. Jeg følte jeg ikke hadde tiden jeg trengte for å bli så god som jeg ville bli før jeg begynte å lansere ny musikk. Jeg skylder ikke på noen, men jeg følte jeg ikke hadde det rommet jeg trengte for å være meg selv ordentlig, forklarer hun.
I begynnelsen av karrieren fant hun inspirasjon til tekstene på en nettside der du skriver inn ett ord, og så følger drøssevis av ord som rimer.
– Jeg bare fant kule ord som rimet på hverandre. «Higher», for eksempel, handler ikke om noe. Det har blitt gjort mange artige tolkninger av den teksten. Overgangen nå er at jeg skriver tekster om noe som jeg vet hva er, eller prøver å formidle en følelse som jeg vet, sier hun om forskjellen mellom artisten Ary i 2017 og 2020.
Se Ary fremføre «Higher» hos NRK P3:
https://youtu.be/7Bul4gubXUw
Ary har et godt forhold til musikken hun har utgitt de foregående årene, men for hennes del reflekterer det også et sted hvor hun var veldig usikker; låtene kom ikke fra et sterkt sted da de ble lansert.
– Jeg var usikker på om jeg likte musikken da jeg slapp det. Jeg begynte å like musikken da jeg fikk tilbakemeldinger fra folk om at de likte det. Da fikk jeg bekreftelse. Men det føles annerledes nå. Nå er jeg helt sikker på at jeg er skikkelig stolt av det før jeg slipper de nye låtene. Nå har jeg en trygghet fra starten av.
Mistet tvillingbroren
Etter tre år med stillhet returnerer artisten til musikken med sporene «Kakofoni» og «Oh my god», men det var ikke meningen at det skulle ta så lang tid. Tanken var ikke å gå i dvale i tre år og se hva som skjer, men heller at Ary trengte en pause til å skrive, lære seg å produsere musikk og leke med det artistiske uttrykket i hjemmestudioet på Rosenhoff i Oslo. Hun samarbeider fortsatt med andre, i denne omgangen med navn som Gundelach (co-produsent på «Oh my god»), Kim Dürbeck og Bendik HK, blant andre.
– Musikken er mer tålmodig nå. Den tar seg bedre tid til å være nøye med alle ordene og alle linjene. Alle elementer er veldig nøye gjennomtenkt. For første gang spiller det mindre rolle hvordan det går med musikken jeg slipper nå. Jeg er så stolt av det uansett. Før var jeg mye mer avhengig av andres respons fordi jeg ikke visste selv om det var bra eller dårlig, forklarer trønderen på videochat.
Hør «Oh my god»:
Nå føler hun seg mer i ett med det hun gir ut. Ary er på et sted hvor hun er i ferd med å finne seg selv på et kunstnerisk plan og som artist – samtidig som hun aldri har vært så trist.
– Jeg har alltid vært trist, og nå om dagen er jeg ekstra trist. Mye av det jeg skriver er stort sett veldig triste ting, sier hun ettertenksomt om «Oh my god».
På spørsmål om hva låten spesifikt handler om, må Ary ta seg en pause for å samle seg.
– Jeg er litt usikker, egentlig. Det begynte på en annen måte enn det endte. Jeg mistet broren min. Han gikk bort i februar. Det føles som om alle triste sanger jeg hører, handler om ham. Han blir det jeg knytter all min tristhet rundt. Jeg har alltid vært melankolsk som person, men plutselig har jeg en grunn som gjennomsyrer alt jeg gjør. Selv om jeg skrev den sangen før det skjedde, så endret den seg til at det handlet om ham.
«Oh my god» ble lagd i fjor høst, men da tvillingbroren Andreas gikk bort, tok Ary seg en skikkelig pause fra musikk og alt annet i noen måneder. Da hun kom tilbake, var hun klar for å bli lansert på nytt. Like fullt har det vært ensomt de siste årene, siden hun har jobbet mye alene hjemme, og i lange perioder har hun ikke har møtt mange mennesker.
– Jeg har vært mye i mitt eget selskap. Sånn sett føler jeg meg heldig som har noe å finne på, hvor jeg får mye feedback og litt komplimenter fra omverden, rett og slett; positiv energi inn i et sted som er så mørkt som det har vært. Jeg har veldig vonde dager, men også kjempefine dager, og spesielt nå i en så spennende periode, sier Ary og smiler til kameraet.
Vil etablere noe eget
I motsetning til før er hun nå mindre redd for å gå på trynet. Ary vil gi ut musikk som betyr så mye for seg selv at den forhåpentligvis har den samme effekten hos andre. Det viktigste er at hun får lansert musikk hun kan være stolt av – også om 50 år.
– Før pleide jeg å gi ut musikk som var kanskje nærmere det jeg trodde det skulle høres ut som for å komme på radioen, for eksempel. Det var en så stor drøm å være på radioen og komme på TV. Jeg var så sulten på det, og jeg er fremdeles kjempeinteressert i å bli spilt på radioen. Men så lenge det er noen som hører på, så kan jeg fortsette å lage musikken jeg selv vil.
Låtene som lanseres utover året, kommer til å bære preg av bortgangen til broren hennes. Å gi ut musikk som ikke gir mening for Ary, stå på en scene og fronte god stemning, samtidig som det er et stort hull på innsida som er i en helbredelsesprosess, henger naturligvis ikke på greip.
– Jeg har mest lyst til å være en sånn kul popdame eller technobabe som bare har oppstemt musikk og får folk til å danse og sånn. Men akkurat nå er jeg ikke den personen, og da hadde det ikke vært riktig å gi ut musikk som reflekterer det.
Nå som Ary har opparbeidet seg selvtillit som produsent, har hun lyst til å invitere andre inn i sin musikalske verden. Bordet er på sett og vis snudd, for tidligere lente hun seg til produsenter med eget sound.
– Jeg tror det var den loopen jeg hadde lyst til å komme meg ut av. Jeg vil etablere noe eget som er akkurat sånn Ary er. Hvis jeg skal jobbe med andre, så er det de andre som må tilpasse seg meg. Å være autonom, det er drømmen, runder hun av.
LES FLERE SAKER OM ARY:
