Justin Bieber, Kim Kardashian, Julie Bergan og Unge Ferrari smykker seg med kultur fra alle verdensdeler. Visker det bort skiller – eller skaper det nye?
Internett kokte da Justin Bieber viste seg for offentligheten med sin nye hårfrisyre, dreads. Iggy Azealia får tyn for å være en hvit rapper, mens Eminem slipper unna med det. Fenomenet cultural appropriation, eller kulturell appropriasjon på norsk, har gått fra lærebøkene til de sosiale mediene, og blir stadig mer omdiskutert. Men hva innebærer det egentlig?
– Dagens debatt handler, i veldig korte trekk, om at svarte blir diskriminert, mens hvite blir belønnet for å for å bruke svart kultur, sier Thomas Prestø.
Han er tidligere leder i organisasjonen Afrikan Youth og har jobbet tett med ungdom og rasisme i Antirasistisk Senter. Han har reist mye rundt og forelest om nettopp dette fenomenet. Et fenomen som det ser ut til å bli mer og mer bevissthet rundt, og desto mer uenighet om.
– Kulturell appropriasjon handler om å ta i bruk symbolske og kulturelle elementer fra en annen kultur enn sin egen, for å formidle noe. Det er den nøytrale definisjonen og dette skjer hele tiden, forteller Thomas.
Cultural Appropriation:
– «Kulturell appropriasjon» på norsk.
– Appropriasjon viser til en kunstnerisk praksis eller teknikk som går ut på å bruke eller sitere et allerede eksisterende materiale.
– Et nøytralt begrep som handler om å forholde seg til en annen kultur enn den man selv tilhører.
– I negativ forstand brukt hvor elementer fra en, nå eller tidligere underlegen, gruppe kopieres av medlemmer fra en dominant kultur.
Thomas Prestø (Foto: Tom Øverlie, NRK P3)
Som for eksempel når en person, med bakgrunn fra en annen kultur, lærer seg norsk, går med bunad og feirer 17. mai. Da skjer kulturell appropriering.
– Disse tingene er nødvendige for å overleve på et nytt sted og er noe vi mennesker gjør for å tilpasse oss, sier Thomas.
Kulturell appropriasjon som et negativt begrep derimot, brukes når symbolikk som er spesifikk for én folkegruppe brukes for å sensasjonalisere og eksotifisere en kultur, gjerne med økonomisk gevinst.
Det mest kjente eksempelet på dette er ifølge Thomas Prestø, Elvis Presley.
– Elvis ble kalt «The King Of Rock’n’Roll», men tok sanger fra afroamerikanske artister, presenterte de som sine egne og betalte radiostasjoner for å ikke spille originalene. Et eksempel på det er hans aller mest kjente låt «Hound Dog» som originalt var Willie Mae «Big Mama» Thorntons låt.
Kjempet for å tjene penger på egen låt
Låta ble spilt inn av den amerikanske bluessangerinnen i 1952. Fire år senere slapp Elvis samme sang. I dag står låta igjen som en av verdens største poplåter og solgte over ti millioner kopier i sin tid.
– Men tenk litt over teksten. Det høres ikke akkurat ut som en hvit mann som snakker til en annen hvit mann, med mindre det er et homofilt forhold. Hvis budskapet kommer fra en svart kvinne gir teksten mer mening, sier Prestø og siterer låtas refreng linje for linje, med karibisk aksent.
You ain’t nothin but a hound dog, been snooping round my door
You can wag your tail but Lord I ain’t gonna feed you no more
You made me feel so blue, you made me weep and moan
You ain’t looking for a woman,
Lord knows what you’re looking for
Utdraget er fra den originale teksten som ble fjernet fra Elvis sin versjon av låta.
Samtidig som Elvis høstet inn store summer, måtte Thornton kjempe en lang kamp for å i det hele tjene penger på sin egen sang.
Thomas mener hovedproblemet var at opphavet til låta ikke ble anerkjent eller kreditert.
– Kulturell appropriasjon handler jo egentlig bare om måten man gjør det på, og ikke at man bruker andre kulturelle uttrykk i seg selv.
– Noen mener det ikke blir «riktig» på grunn av hudfargen min.
– Jeg er ikke troverdig nok
Popartisten Julie Bergan, som er singelaktuell med låta «Arigato», forteller at hun kjenner seg mest igjen i urban musikk og den urbane stilen. Hun hører mye på sjangere som r&b, hiphop og dancehall og har selv erfart de vanskelige spørsmålene rundt kulturell appropriasjon.
– Når jeg er i England og USA virker det som folk synes det er helt greit at jeg skriver r&b. I Norge derimot, har jeg fått noen kommentarer på at jeg ikke kan lage musikk i den sjangeren fordi det ikke er troverdig nok. Noen mener det ikke blir «riktig» på grunn av hudfargen min, forteller Julie.
Hva synes du om det?
– Jeg synes ikke det er riktig. Jeg føler ikke at én sjanger kun tilhører noen utvalgte. Det bør heller handle om hva slags forhold og tilnærming man selv har til det man vil drive med.
Julie mener det er en personlig sak hva slags musikk man vil lage. Hun har selv vokst opp med mye r&b-musikk og føler at sjangeren snakker til henne.
Se også: Julie Bergan hos Christine Live
– Vi er jo alle forskjellige og det er alltid én type kunst som treffer noen bedre enn andre. Musikk vekker mange følelser i meg og r&b treffer meg best. Jeg føler det blir mer ekte når jeg uttrykker meg på den måten. Også visuelt føler jeg meg mer avslappet og komfortabel med den urbane stilen. Det føles riktig, sier Julie.
Hun tror tankegangen bak kulturell appropriasjon strider med et skille vi prøver å jobber mot.
– Vi streber etter å fjerne skillet mellom forskjellige folkegrupper og kulturer. Så hvorfor streber vi ikke etter dette når det kommer til kunst? Hvorfor skal vi la hudfarge eller kultur fortelle oss hva slags musikk man kan lage eller ikke? Jeg mener likevel det er viktig med respekt for, og kunnskap om musikkens opphav og tror det er viktig at vi ser på oss mennesker som en stor folkegruppe som både inspirerer og inspireres av hverandre, sier Julie.
En rasetankegang bak kulturbegrepet
– Kreativitet i seg selv er basert på inspirasjon, lån og kulturell utveksling. Uten dette ville kulturen blitt statisk, repetitiv og som resultat av det: døende.
Det sier sosialantropolog og motekurator Tereza Kuldova. Hun mener det er flere grunner til at tankegangen rundt kulturell appropriering er problematisk.
– Det man skal være spesielt kritisk til er den grunnleggende ideen til kulturell appropriasjon, nemlig eierskap av kultur. Jeg tror ikke kultur kan eies. I tillegg kommer spørsmålet: Hvem skal da bestemme hvem som får lov til å kle seg i hva, lytte til og lage ulik type musikk?
Svaret på hvem som kan utøve ulike kulturer er ifølge kulturell appropriasjons-aktivister ofte rasebetinget. Ser man indisk ut, har man rett til å utøve indisk kultur, men er man hvit og driver med det samme blir det suspekt. Hun mener det gjemmer seg en rasetankegang bak kulturbegrepet.
– Det er helt tydelig, hvis vi følger logikken til de som hisser seg opp over kulturell appropriering, at som en hvit kvinne burde ikke jeg få lov til å ha dread locks eller corn rows. Veldig ofte konkluderes det med at ens kultur faller sammen med ens utseende, sier Tereza som mener det blir feil.
Hun tror denne typen logikk dyrker forestillinger om mennesker som endimensjonale.
– Vi må se på mennesker som multidimensjonale vesener som kan være flere ting på en gang. Vi lever i verden av kulturer som møtes og blandes. Det å insistere på kulturell renhet og eierskap er absurd, det splitter videre og skaper grenser, sier Tereza
Hun presiserer samtidig at man ikke må insistere på at alle kan forstå og være eksperter på andres kulturer.
– Man skal være spesielt kritisk til den grunnleggende ideen om eierskap av kultur.
Mister jobber på grunn av frisyren
Den verdenskjente realitystjerna Kim Kardashian har vært skyteskive for en rekke kommentarer om kulturell appropriasjon de siste årene. Mange mener det var hun som gjorde svarte særtrekk populært.
– Kim Kardashian med corn rows-fletter er ikke kulturell appropriasjon i seg selv. Men i det folk tilegner henne den svarte kulturen og snakker om at de vil ha Kim Kardashian- eller Kylie Jenner-fletter blir det problematisk, sier Thomas som mener svart kultur kan kjøpes som et produkt.
– I dag kan man kjøpe alt fra hudfargen, rumpa, leppene og håret. Jo mer man klarer å kjøpe, jo mer gatekredibilitet og økonomisk gevinst får du.
Corn rows er en gammel, tradisjonell afrikansk hårstil. Thomas forteller at det finnes flere saker i USA hvor svarte kvinner har blitt ansett som uprofesjonelle, mistet jobber eller nektet skolegang på grunn av frisyren.
– Det er klart at det blir et betent tema når corn rows plutselig blir en merkevare som The Kardashians tjener penger på. Svarte kvinner blir straffet for de samme uttrykkene som hvite kvinner blir belønnet som nyskapende og kreative for, sier Thomas.
Han mener det veldig ofte er elementer av myter og rasistisk stereotypi involvert i lån av elementer fra kulturer.
– Når man maler seg med skokrem i ansiktet og kler seg opp som svart «thug» er det ikke bare problematisk fordi det historisk har blitt brukt som et overgrep mot svarte (red. anm.: blackface). Det er også problematisk på grunn av de stereotypiske bildene blackfacekarakterer som oftest bygger på. Lavpannet, hyperseksuell, gangsteraktig og uintelligent. Dette er de samme stereotypiske oppfatningene som folk med afrikansk opphav over hele verden får kjenne på, i form av diskriminering, hver eneste dag.
Komponist, produsent og dj – Sutiweyu Sandoval – deler de samme oppfatningene om kulturell appropriasjon. Sutiweyu har bakgrunn fra Mellom-Amerika og er bosatt i Los Angeles.
– Kulturell appropriasjon defineres av makt og vi lærer alle fra hverandre. Men når jeg kopierer det du gjør, med ressurser til å promotere meg selv eller mitt arbeid over ditt, og deretter later som om ditt verk ikke finnes, blir det et problem. Det er stort sett det som skjer, sier Sutiweyu.
Sutiweyu forteller at elementene som blir «stjålet» ofte er de samme elementene som gjør at en kultur blir oppfattet som annerledes og rar. Han synes det gjør saken enda verre.
– Hvis en ny frisyre, en matrett, mote eller en musikkstil blir oppdaget som «det nye og kule», er det stor sannsynlighet for at det er de samme tingene ved en kultur som tidligere ble sett ned på, sier Sutiweyu.
– At Justin Bieber har fått dreads synes jeg er irrelevant.
Rapper om egen virkelighet
– Kulturell appropriasjon blir først problematisk i det et uttrykk har stereotypiske elementer av en kultur. Elementer som imiteres, sier Thomas og stotrer litt på rekken av fremmedord.
Han trekker frem den australske rapperen Iggy Azalea som har blitt mye kritisert i media. Både for å være en hvit rapper, men også for hva hun sier og mener om det.
Les også: Karpe Diem om P3-remiks: – Kan forandre norsk rap
– Iggy tjener penger på å være rapper, men hun anerkjenner ikke kilden til rap. Hun vil være talsperson for svart kultur, uttaler seg på vegne av hiphop og mener at hun kan definere hiphop og hvordan det skal gjøres, sier Thomas.
I et intervju med kanadiske Elle motsa Iggy denne kritikken og uttalte: «… Jeg bryr meg virkelig om rapmusikken og hiphop-kulturen. At jeg blander pop og rap, og rapper med amerikansk aksent, vil ikke si at jeg ikke forstår rapkulturen. Det sier bare at jeg ser på rap på en annen måte…»
Det vil imidlertid ikke si at Iggy Azalea ikke kan gjøre det hun gjør fordi hun er en hvit dame fra Australia.
– Eminem, for eksempel, har ikke fått samme kritikk fordi han alltid krediterer kilden til sitt arbeid. Han bruker aldri “n-ordet” og han rapper om sin egen virkelighet og bakgrunn som fattig og hvit i USA. Det er det rap handler om å gjøre, å ta utgangspunkt i egen virkelighet. I tillegg har Eminem alltid vist respekt til miljøer som har løftet han opp, sier Thomas.
Popartisten Meghan Trainor har også unngått kritikk for hennes store hit «All About that bass», som bygger på sjangeren soca fra Trinidad. I et intervju med Billboard.com uttalte Meghan:
«Onkelen min er fra Trinidad og helt siden jeg var syv år gammel vokste jeg opp med soca-sjangeren. Siden det er favorittsjangeren min satte vi sammen et band og spilte soca mens jeg sang popsanger over.»
– Meghan har fått svært lite kritikk for dette. Mye av grunnen til det tror jeg er fordi hun selv nevner at hun har en stefar fra Trinidad og at det er hennes inspirasjon. Hun anerkjenner dermed kilden og er tydelig på hvor uttrykket egentlig kommer fra, sier Thomas.
– Jo mer jeg høres ut som R. Kelly, jo gladere blir jeg.
– R&b treffer meg mest
Stig J. Haugen, bedre kjent som rapstjerneskuddet Unge Ferrari, forteller at han i likhet med Julie Bergan har vokst opp med hiphop og r&b. Både med musikken og med stilen som følger med.
– Jeg hører på alt, men det er r&b som treffer meg mest. Jeg vokste opp med baseballjerseys, Dipset, bandana og hockeytrøyer som rakk ned til knærne. Jeg henter mye inspirasjon fra det, både når det gjelder musikk og stil. Mye av dette er svart kultur, sier Stig.
Også Stig har fått negative kommentarer fra folk.
– Jeg fikk en kommentar under et bilde jeg la ut av meg selv med en durag (hodeplagg som blir brukt for å vedlikeholde afrikansk, krusete hår) på Instagram. Der var det en jente som blant annet skrev: Er ikke du hvit?.
Hva tenker du om det?
– Jeg tenker at det ikke kan stoppe meg fra å gjøre noe jeg elsker å gjøre. Jo mer jeg høres ut som R. Kelly, jo gladere blir jeg. Og så er det er jo mye verre ting som foregår enn at en hvit person går med durag. Kanskje man heller burde brukt tiden på å gjøre andre ting enn å kritisere slikt.
Les også: Det beste fra Christine Live
Likevel er Stig tydelig på at han ikke prøver å være noe han ikke er.
– Jeg prøver ikke å være svart, jeg prøver å vise sjangeren så mye respekt som jeg kan. Det eneste jeg gjør er å hylle en sjanger jeg er vokst opp med og ser opp til.
– Kultur er ikke en iPhone
Tidligere i vår prydet Highasakite-vokalist Helene Håvik forsiden av D2 med nettopp corn rows. Inne i magasinet var det trykt bilder av Marte Eberson, keyboardist i Highasakite, i afrikanske stamme-inspirerte frisyrer.
Les også: Anmeldelse av Highasakite: Grenseløst
Uka før var Tereza Kuldova kilde i samme magasin. Saken het «I lånte fjær» og tok for seg kulturell appropriasjon i moteverdenen, med et bilde Kylie Jenner med corn rows og badedrakt som blikkfang. Tereza forteller hvordan kulturell appropriasjon har eksistert siden tidenes morgen, men at begrepet ble politisert først på 80- og 90-tallet.
– Kulturell utveksling og lån er noe som har foregått gjennom hele historien. I nyere tid har kulturell appropriering blitt et negativ ord som refererer spesifikt til majoritetens – ofte de hvites – appropriering av andres kulturelle uttrykk. Uttrykk som har opprinnelse fra en undertrykt eller svakere gruppe, forteller Tereza.
Mange mener de svakere gruppene da mister sin identitet og åndsrettighetene til sin egen kultur.
Kan man stjele kultur?
– Nei, kultur er ikke en iPhone. Man kan derimot sette en kultur i et negativt lys, for eksempel som mindreverdig, sier Tereza.
Thomas mener også det må være lov å bruke andre kulturelle uttrykk så lenge man har respekt og forståelse for opphavsretten.
– For meg blir det latterlig å si at man ikke kan ta kulturelle uttrykk så lenge man har respekt og forståelse for opphavsretten. Hvis man anerkjenner at det er noen andres intellektuelle eller kreative produkt, og siterer opphavet, må det være helt greit, sier Thomas.
– Før var det sukker og slaver i denne handelen. Nå går det i kulturelementer.
Maktforhold og kolonitiden
Maktforhold og kolonitiden er viktige stikkord når det kommer til diskusjonen rundt det å låne kulturelementer. Det kan sosialantropolog Odd Are Berkaak mye om. Han forelsket seg i reggaemusikk på 70-tallet. Kort tid etter reiste han til Jamaica og gikk på Jamaica School of Music. Odd Are mener popifiseringen av nettopp reggaemusikken er et veldig godt eksempel på kulturell appropriering.
– Strømmen av penger og prestisje bekrefter noen eldgamle koloniale strukturer. Råstoffet blir hentet fra tidligere kolonier og gevinsten blir tappet ut i metropolene. Før var det sukker og slaver i denne handelen. Nå går det i kulturelementer. Disse elementene følger de samme veiene som maktforholdene som ble etablert for 4-500 år siden, sier Odd Are.
– At Justin Bieber oppdaget dancehall og kaller det tropisk house, er like dumt som at indianere heter “indianere” fordi Colombus trodde han var i India.
Den verdenskjente spanske kunstneren Picasso har også “stjålet” sitt karakteristiske, kubistiske uttrykk. Picasso var åpen om at han kopierte alt han syntes var fint. Skulpturkunsten Picasso er kjent for er opprinnelig en gammel tradisjon fra Ashantifolket i Ghana i Afrika. I ettertid har Picasso blitt hyllet som grunnleggeren av kubismen, som igjen anses å være en av de viktigste kunstbevegelsene gjennom tidene. Den afrikanske kunsten ble overført til en annen arena, og noen tjente store penger på dette uten at noen egentlig visste hva som var opphavet. Kunsten ble hyllet av eliten, mens opphavet forble ukjent.
– Folk blir støtt og oppfatter det som et overgrep. Denne krenkelsen er jo det sentrale her, sier Odd Are.
Men er det problematisk at folk ser på et kubistisk maleri og tenker på Picasso når det egentlig stammer fra Ashantifolket i Ghana? Thomas Prestø mener det. Han bruker til og med et eget uttrykk for det.
– Jeg kaller det “Colombus-syndromet” fordi Colombus mener han oppdaget Amerika selv om både urbefolkningen, afrikanere og vikinger hadde vært der før han. At Justin Bieber oppdaget dancehall, og kaller det tropisk house, er like dumt som at indianere heter “indianere” fordi Colombus trodde han var i India, sier Thomas.
– De gjør oss ingen tjeneste når de tar vår musikk og kaller den noe annet.
Blir oversett
Odd Are mener man kan se på den kulturelle appropriasjonen av for eksempel reggaemusikken på flere måter – også positivt.
– Verdiene og livssynet til rastaene og reggaemusikken fikk plutselig en større scene som ga et enormt gjennomslag. På grunn av reggaemusikken fikk rastaenes verdensbilde en global og enorm «rockenroll-status». Et syn som i sin tid ble det brukt i et frigjøringsperspektiv. De tidligere slavene definerer og skaper nå verdier som de tidligere herrene kopierer. På den måten tar de makten tilbake.
Selv om Odd Are mener Jamaicas svarte befolkning på denne måten får en voldsom kulturell kapital som de kan unytte politisk, deler ikke alle samme syn. Den Jamaicanske dancehallartisten Clifford Smith, kjent som Mr. Vegas, la for noen uker siden ut en video på Facebook hvor han motsier Odd Ares poeng.
– I løpet av min 19 år lange fartstid innen reggae og dancehall har jeg sett store hits bli avslått av radiokanaler som sier de ikke vil spille reggae og dancehall. I dag ser vi at dancehallåter går i høy rotasjon på kommersiell radio og topper Billboard-listene. De ville ikke spille vår reggae, men de spiller Justin Biebers reggae, sier Clifford Smith i den fem minutter lange videosnutten på sin Facebook-side.
I videoen drar Clifford frem et eksemplar av Drakes nyeste skive Views som har flere låter som topper hittlistene verden over. Alle er dancehall-inspirerte låter. En av låtene det er snakk om er «Controlla», som originalt har dancehallartisten Popcaan med på et vers. Dette verset ble av ukjente grunner kuttet fra den offisielle utgivelsen.
– Ingen av våre navn har blitt kreditert på albumet.
– Ingen av våre navn har blitt kreditert på albumet. Ingen av våre samplinger har blitt nevnt, mens den britiske artisten Kyla er kreditert der hennes sample blir brukt («One Dance»). Drake sier at han elsker dancehall og vår kultur, men han har tre reggae- og dancahllåter på skiva uten en eneste kreditering til sjangeren eller artistene, sier Clifford.
Den jamaicanske artisten er også frustrert over at reggaekategorien under Grammy-utdelingen deles ut før hovedshowet og blir kutta fra tv-sendingen. Han trekker inn nok et eksempel.
– De kaller Major Lazers låt «Lean On» for «tropisk pop», men hvis du lytter nøye til beaten hører du at den kommer fra Sly & Robbies «Santa Barbra Riddim». Dessverre er det ingen som snakker om Sly & Robbie når de prater om de én milliarder visningene «Lean On» har på Youtube.
Hør låtene og sammenlign selv her:
– Et slags Elvis-grep
Det er ikke mange måneder siden reaksjonene haglet rundt bildene av Justin Bieber med dreads. Men noe som har fått langt færre reaksjoner – og mye mindre oppmerksomhet – er musikkvideoen til Justins megahit “Sorry”. Videoen har, per dags dato, over en milliard visninger på Youtube og er blant de ti mest sette videoene på kanalen noen sinne.
Det er dansegruppen ReQuest, med Parris Goebel i spissen, som står for dansingen i videoen. Etter at hun stilte i et intervju og snakket om hvordan hun lagde koreografien, lot ikke reaksjonene vente på seg.
– Det er ikke én eneste bevegelse som ikke er en etablert dancehallbevegelse i musikkvideoen. Til og med hele, sammensatte kombinasjoner er kopiert. I det hun ikke krediterer dancehall som kilden, men setter seg selv som koreograf og «oppfinner», tar hun andres kreativitet og tilegner det som sin egen. Denne saken ble enda verre fordi man i stedet for å gi den jamaicanske dancehallkulturen kredit, kalte det en helt ny sjanger, nemlig «tropical house». Man overskygger opphavet, for å selv bli sett på som originalen. Det er et slags Elvis-grep, sier Thomas.
Stig J. Haugen mener på den andre siden at Justin Bieber kan være en viktig brikke i å gjøre ukjente sjangere mer tilgjengelige.
– Justin Bieber har mange gode låter, og jeg synes det er ti ganger mer verdifullt at han bruker dancehall og r&b enn at han lager streit pop. Jeg tror det bare er positivt av kidsa i dag blir introdusert for disse sjangrene og kanskje etter hvert finner ut hvor de egentlig kommer fra.
Stig mener det er veldig verdifullt at sjangere som ikke ellers hadde fått like mye oppmerksomhet nå gjør det, selv om det betyr at det er en hvit person som gjør det populært.
– Det må være åpen tilgang for alle. Alle må kunne la seg inspirere, fascinere og utforske.
– Det må være åpen tilgang for alle
Hele fenomenet kulturell appropriasjon bunner i ett enkelt, men samtidig komplekst spørsmål: Kan kultur eies av noen? Tereza insisterer på at det ikke er mulig.
– Det må være åpen tilgang for alle. Alle må kunne la seg inspirere, fascinere og utforske.
Hun mener at appropriering er den eneste veien framover. At det er slik vi lærer og vokser, men at man samtidig må være kritisk til maktforholdet mellom grupperinger og kulturer.
– Vi må stille oss kritisk til maktforholdet som ligger til grunn for kulturell appropriasjon. Det har ofte mer å gjøre med klasse enn med kultur. Så lenge det finnes et ubalansert maktforhold mellom lånetaker og opphavet, er kulturell appropriasjon fortsatt et betent tema, sier Tereza.
Thomas mener vi er vitne til noe som har skjedd gang på gang opp gjennom historien, og at vi må se på lån av kulturelementer med nye øyne.
– Enkelte gruppers kreativitet og særegenhet blir kopiert, pakket inn og fremstilt som noe annet enn det er. Ofte også gitt et nytt navn, slik at originalene ikke blir kreditert som opphavsmenn engang. De svarte jamaikanske dancehallartistene er ikke sure fordi Justin Bieber er hvit og lager en dancehallåt. De er irriterte fordi han kaller det «tropical house». Jeg gjør deg ingen tjeneste om jeg tar din idé og selger den som min egen, avslutter Thomas.
Funfact: Dreadlocks er (også) fra Hellas https://en.wikipedia.org/wiki/Dreadlocks#History
Det er ca 2000+ år etter de først ble dokumentert i Afrika, og når man tar i betraktning at Grekere på den tiden studerte i oldtidens Egypt & Sudan, så skal man ikke se bort ifra at man har «kopiert» noe av stilen og tatt det med seg tilbake til Hellas. Alle de greske «gudene» for eksempel, stammer fra «guder» i Afrikansk mytologi.
Ok vi burde for lengst være ferdig med denne debatten nå. Skal det liksom ikke være greit å spille rock hvis man er av afrikansk avstamning (Jimi Hendrix hadde det problemet en liten stund), er det kjipt at Eminem har laget noen av de feteste rap-låtene noensinne (med hjelp av selveste Dr. Dre), er ikke My Medicine med Snoop Dogg en ektefølt country låt? Det verste med denne artikkelen er ikke at den tar oss tilbake til 60-tallets polaritetsforhold mellom svart og hvit, men at den rett og slett har faktafeil! Big Mama Thornton hadde den første hiten med «Hound Dog» men hverken hun eller låtskriverne, Jerry Leiber and Mike Stoller hadde økonomisk suksess til tross for at det var en #1 hit. Låtskriverne og Elvis fikk en bedre deal under neste runde med låten tre år senere, og dessverre hadde ikke Big Mama Thornton rettigheter til låta(fordi hun ikke hadde skrevet den). Det finnes også en parallel versjon av denne historien med Fats Domino og hans versjon av «Blueberry Hill». Jeg er sikker på at det var en haug med smålige hvite-amerikanere som ergret seg over hans appropriasjon av en «hvit» sang. Hele den amerikanske musikk-kulturen er bygget på appropriasjon eller lån av andre kulturer’s utrykk. Det er derfor hele verden ser opp til USA som en kultur-nasjon. Vi oppfatter kultur-miksen som vital og frisk. Platebransjen derimot har alltid vært pil råtten, enten man er svart eller hvit. Det er bare å ta en titt på hvordan Berry Gordy (Motown) behandlet sine artister.
Når det gjelder Justin Bieber’s «Sorry» så har jeg aldri hørt at han har påberopt seg å finne opp sjangeren, dessuten er det jo ikke Dancehall men Soca han bruker i låta. Hvorfor er det ikke Dancehall, det er jo samme mønsteret på skarptromma? Det er to grunner: for det første er Soca kjennetegnet med en litt «søtere» melodiføring enn Dancehall og for det andre er Justin Bieber kanadier og det er sterke bånd mellom Trinidad & Tobago (Socaens hjemland) og Canada. Det er egentlig ikke så viktig om det er basert på Dancehall eller Soca fordi det egentlig høres litt forskjellig ut uansett og Tropical House ER muligens er muligens en mer presis sjanger. Soca ville hatt hardere trommer og sannsynligvis noen flere referanser til «wining» og karneval, Dancehall vile hatt grovere vocal og rytmikk. Så er også Major Lazer nevnt og deres hit «Lean On» skal liksom være stjålet fra Sly & Robbie (Mr. Vegas påstår dette)…Jeg blir helt matt av kunnskapsløsheten. Det har virkelig ingenting å si, men Jillionare fra Major Lazer er en vaskeekte Trinidadier, og influerer nok Major Lazer mer i retning av Soca enn Dancehall.
Det er mange ting med kulturlivet som er feil. Det finnes fantastiske norske undergrunnsartister med under 1000 visninger på youtube, som iallfall hadde fortjent noen hundretusener av Justin Bieber’s visninger. Det er en veldig skjev fordeling av synlighet i pop-verdenen og slik har det vel alltid vært. Penger og gaver til radio-DJ’s for å spille låter oftere på lufta, er standarden i musikkindustrien, men jeg tror ikke på at Elvis betalte penger til DJ’s for å IKKE spille andre versjoner av låtene han covret. Du kan si mye rart om Elvis men han var alltid åpen og nærmest «forkynnende» om røttene til musikken han fremførte. Er det noen som tror Elvis kunne ha sunget slik han gjorde og danset slik han gjorde uten å ha ELSKET afro-amerikansk kultur? Hvis du tar deg bryet med å finne ut hva Sammy Davis Jr., James Brown eller Michael Jackson hadde å si om Elvis, så blir du kanskje overrasket. Det finnes et ondsinnet sitat hvor Elvis skal ha sagt at svarte kun var egnet til å pusse skoene hans, det er like fabrikert som sitatet fra Lauryn Hill der hun skulle ha sagt at hun heller ville sulte enn at hvite folk skulle kjøpe Fugees-plater.
Så må det jo også sies: afro-amerikansk og karibisk musikk som vi alle elsker er faktisk resultatet av kulturell appropriasjon fra alle kulturer! I bluesen så tok de afrikanske slavene diatoniske skalaer og harmonier fra koloniherrenes kirker og blandet de med sine naturskalaer og blå-toner, de spanske koloniherrene og deres slaver blandet afrikanske rytmer med sør-europeiske melodier og dannet grunnlaget for den søramerikanske/latinske musikken, Calypsoen ble utviklet fra engelske og franske sjømenn/koloniherrer som blandet det med afrikanske rytmer. Listen fortsetter i det uendelige. Vi hadde ikke hatt Flamenco hvis ikke sigøynerne hadde brakt den til Spania og spanjolene approprierte den og formet den. Det finnes en haug med klassisk musikk som aldri ville blitt skrevet hvis ikke komponistene hadde blitt inspirert av arabiske og indiske skalaer.
Folkeslag over hele verden har gjort grusomme ting mot hverandre og begrunnet det med «annerledeshet». Kulturell appropriasjon er det motsatte, man finner noe i en annen kultur, noe som er så kult, vakkert, tøft, spennende at man må lære det og bruke det selv. Er ikke det positivt?
…men «twerking» er det samme som «wining». Vi trenger ikke et nytt ord for den dansen 😉
Bluesen har ikke noe form for Europeisk innflytelse, det du skriver har da ingen hold i virkeligheten. Hvorfor skulle det ikke være greit å spille Rock når man er av Afriansk avstamning når Rock ER (Afro)Afrikansk musikk til å begynne med? Hvite hadde ingenting med Rock å gjøre da det gjorde inntog på 50-tallet. Har du helt glemt at det ble kalt «n*gger music» engang i tiden eller?
Håpløst.
Du argumenterer bra, men feil. Blues er et resultat av et kulturmøte mellom afrikansk og europeisk musikk.
https://no.m.wikipedia.org/wiki/Blues
https://youtu.be/Qe0AzBfjbVE
At det finnes kulturell appropriasjon er hevet over en hver tvil, kanskje jeg har bodd for lenge i Statene, men når jeg ser hvite Norske rappere på TV blir jeg så flau på deres vegne at jeg må bare skru av. Du traff også en innertier både med Kadarshian og Bieber; bra jobba.
Jeg skjønner selvsagt ut du vil ha litt ekstra drivkraft og engasjere til debatt; hva er vel bedre enn å gjenta favoritteksemplet til regressive historierevisjonister; Elvis Presley vs. Hound Dog og Big Mama Thornton? Dette er desverre så altfor lett motbevist…
For det første ble sangen skrevet av to hvite 19 åringer; Jerry Leiber og Mike Stoller som, i motsetning til Elvis og Big Mama, aldri hadde satt sine bein i Blues Deltaet. Dernest; Big Mamas versjon var ikke på radaren til Elvis når han spilte den inn. Det var versjonen til Freddie Bell and the Bellboys (sjekk YouTube) som inspirerte den Elvis plata vi alle kjenner. Han baserte sitt eget arrangement fullstendig på deres versjon, etter å ha inhentet deres tillatelse i April 1956.
Har du en kildehenvisning til påstanden om at Elvis blokkerte Big Mama’s versjon fra å bli spilt på radio? Er helt nytt for meg…
Er det kulturell appropriasjon når Ray Charles og Charley Pride spiller Country, eller når Jessye Norman synger Europeisk opera? Er det kulturell appropriasjon når Nordmenn med med annen hudfarge enn Ola og Kari har helnorske navn? Selvfølgelig ikke!
Det er medfører ikke riktighet å påstå at Elvis Presley var skyldig i kulturell appropriasjon; han var født og oppvokst i hjertet av Dixie og Blues Deltaet, og Rhythm & Blues var en like stor del av hans etniske arv som The Grand Ole Opry var for Ray Charles; det var ingen rasebarrierer mellom fattigfolk med talent i smeltedigelen Memphis.
På ’40 og ’50 tallet var byen, ifølge B.B. King, “a college of learning” åpen for alle, uansett hudfarge, og denne nedbrytningen av rasebarrierer fortsatte på Stax Records utover ’60 tallet.
Country har da Afrikanske røtter, et av de viktigste instrumentene (banjoen) kommer fra sentral-afrika. Fail.
Tips til «Steve Biko»: bruk ditt eget navn hvis du vil diskutere.
skal man begynne å påpeke alt som kulturell appropriasjon og nektet adgang hadde vi ikke hatt mye igjen. Det hadde vært feil om en norsk mann lager sushi, eller en norsk kvinne lærer bort yoga, vi kunne ikke festet st.patrick’s dag osv. Jeg forstår hvorfor folk synes det er problematisk med kulturell appropriasjon, men skal man være kritisk mot det, må man være kritisk mot alt, da vil man forstå at det faktisk umulig å leve kun på sin «egen kultur».
Når ble Kardashians «hvite»?? De er ARMENERE! Altså like «hvite» som Yassir Arafat og flyktningene fra Syria. Men kunnskap er tydeligvis ikke lenger noe som kjennetegner NRK. Eller er det fordi aermenere er «kristne» at de regnes som «hvite» mens hun fra Skam regnes som «mørkhudet» fordi hun er muslim? Er egenlitg «hvite» kun en betegnelse på hva politisk korrekte mennesker ikke liker?
Armenere er hvite, hva feiler?
Playing online is very easy and secure. You can play online in your own home with a desktop, mobile or tablet. The best part is that deposits and alle casinoer withdrawals are made in an instant.