Highasakite - Camp Echo

Grenseløst

Highasakite følger opp megasuksessen “Silent Treatment” på forbilledlig vis.

Cover, Camp Echo, Highasakite

Det er ingen enkel oppgave Highasakite har blitt tildelt. “Camp Echo” er oppfølgeren til et av de mest bejublede norske albumene de siste årene, og klamrer seg for øyeblikket fortsatt fast på VG-lista, mer enn to år etter utgivelsen. Om bandet har kjent på de skyhøye forventningene vites ikke, men de klarer definitivt å innfri dem.

To singler fra “Camp Echo” har allerede funnet veien ut til verdensveven og eteren. “Someone Who’ll Get It” bar bud om mer av det samme (og drar stor nytte av konteksten albumet bringer til bordet). Den langt lettere og lystigere “Golden Ticket” bar på sin side bud om endring. Sammen illustrerer de to låtene effektivt bredden i et musikalsk sammensatt, særdeles velfungerende album.

Produksjonen er gedigen, iskald og påtrengende. De organiske elementene er nesten fullstendig ryddet vekk, til fordel for et altoppslukende synthlandskap, med en sterkt tilstedeværende vokalist i sentrum. Alle de ni sporene er sterke på sin måte, og blant de største høydepunktene finner man den hjerteskjærende “God Don’t Leave Me”, som bygger seg opp fra beskjeden tangentballade, via dissonerende vokalarrangementer, til kraftfull og seig elektro. Et annet er den massivt dynamiske “Samurai Swords” med sitt oppdaterte, 80-tallsflørtende uttrykk.

Kvintetten besitter lassevis av musikalske talenter. Akkurat det bør det ikke være noen tvil om. Det befriende med Highasakite er at de bruker disse til å tøye grensene for hva god pop kan være, fremfor å overintellektualisere. Utgivelsen er relativt lett tilgjengelig på overflaten, men detaljrik, leken og spennende om man dykker dypere ned i materien.

Låtskriver, sanger og frontfigur, Ingrid Helene Håvik, skal ha en stor del av æren for det. I følge henne selv handler plata om krig og terrorisme, mens forgjengeren “Silent Treatment” tok for seg den mer metaforiske krigen i hjemmet. Noen ganger er Håviks tekster på grensen til det overtydelig politiske (“Either you are with us or you’re with the terrorists”), andre ganger sier hun gamle ting på nye måter (“I am not the one to slash my wrists ’cause you’re leaving”), og atter andre ganger kommer tekstene rett ut av den highasakiteske uforståeligheten vi ble kjent med på de to foregående albumene (“Just call up the guys with the samurai swords”). Som sanger styrer hun ofte unna de mest åpenbare melodiske veiene, og nærmest messer ordene med stor overbevisning.

Highasakite kunne helt sikkert laget et nytt “Silent Treatment”. Det hadde mest sannsynlig også blitt et strålende album. Men de velger å ta et skritt i en litt annen retning, og resultatet er gjenkjennelig, men likevel friskt og nytt. Det er i det hele tatt noe som skriker kreativt overskudd med Highasakite, og “Camp Echo” forsterker inntrykket av at dette er et band som ikke mangler stort annet enn begrensninger.

Eli van der Eynden

Har du fått med deg disse?
Astrid S covrer “Someone Who’ll Get It”
Alexander With tolker “Keep That Letter Safe”
Highasakite fremfører “Lover, where do you live” på P3 Gull 2014