Det har tatt Josh Homme lang tid å ferdigstille …Like Clockwork, og arbeidet med albumet har ført til at trommis Joey Castillo forsvant ut av bandet. Ikke at medlemsbytter i Queens Of The Stone Age er noe nytt, men på denne nye platen er det så mange gjester og nye og gamle medlemmer at det er lett å bli forvirret. Heldigvis forvirrer ikke selve musikken like mye.
Det hele starter med stillhet og følges opp med knuselyder. Forhåpentlig er det ikke lyden av fansens hjerter som knuses, for Josh Homme drar i gang en massiv åpningslåt med «Keep Your Eyes Peeled». Standarden for utgivelsen settes på alle måter med åpningen.
QOTSA anno 2013 er seige, tunge og akkurat passe gode. Det drønnende riffet som bærer sangen hjelpes av store lydeffekter, fiffig perkusjon og ikke minst masse rom som låten kan bevege seg i. Det er tydelig fra starten at Homme gjør akkurat som han vil, og godt er det. Første gjest er Jake Shears fra Scissor Sisters, som hjelper til med fin vokal.
Resten av den rikholdige gjestelisten bidrar på forskjellig vis. Homme har beholdt noe av Castillos tromming, og nye Jon Theodore får også prøve seg, men det er Dave Grohl som står for det meste av slag på diverse materialer på platen. Grohl er som alltid god med hendene.
Alex Turner leverer vokal og teksthjelp som takk for at Homme produserte bandets hans Arctic Monkeys, konemor Brody Dalle korer sammen med Mark Lanegan og eks-bassist/våpendesperado Nick Oliveri, Trent Reznor er innom med vanlig knirk og stemning, mens selveste Sir Elton John mente at bandet trengte en skikkelig dronning og dukker opp bak pianoet.
Selve musikken er veldig variert, og på «I Sat By The Ocean» serveres en start som kunne passet perfekt på et Blur-album, før QOTSA-lyden overtar med et nydelig refreng og en Homme nesten litt vel høyt oppe i vokalregisteret. Det hele minner merkelig nok litt om et Eagles Of Death Metal uten Josh Homme. Gitaren på «The Vampyre Of Time And Memory» sender derimot tankene til Pink Floyds Dave Gilmour, mens resten av låten er en rolig balladeaktig sak med voldsomme synth-effekter. Fungerer, den også.
Første låt som bremser begeistringen er «If I Had A Tail», som pludrer seg ut i intet. Vel er låten spekket med innslag av forskjellig art, men veldig spennende blir den aldri. Spennende er derimot «Kalopsia», som på sine knappe fem minutter både er sår popballade og tung rocker med mystiske, proggete elementer. Selvsagt med Trent Reznor i bakgrunnen. Definitivt interessant, men jeg er usikker på om låten er veldig god, selv om det siste minuttet fremdeles skingrer i ørene.
Usikkerheten sprer seg videre med «Fairweather Friends» der Sir Elton John dukker opp. Det skjer unektelig svært mye gjennom låten, men det blir desto vanskeligere å få tak på musikken, og Eltons pianoklimpring bidrar ikke særskilt positivt. Funky og sexy «Smooth Sailing» får oss inn på et enklere, men riktig spor igjen, og magiske «I Appear Missing» har så mye stemning at jeg blir sittende bakoverlent og nyte samfulle seks minutter. Gang på gang. En strålende låt med Dave Grohl i toppform på trommestolen. Kanskje den beste sangen Homme har laget. Ikke snaut, jeg vet.
Den kommersielle svakheten til Queens Of The Stone Age-albumene siden 2002 er at det alltid har manglet en skikkelig gigantisk radiohit. Etter mitt skjønn kommer Homme ganske nært med «My God Is The Sun» som er første singel fra …Like Clockwork. Problemet er at de som styrer radioens spillelister ikke er enige. Det er ikke mye plass til gitar spilt av mennesker på eteren. Sånn har det blitt.
Josh Homme klarer fremdeles ikke å hente frem villskapen og frekkheten fra Songs For The Deaf, men han beviser at han er en av rockens mest åpne sjeler når det gjelder å prøve seg frem til noe godt. …Like Clockwork toner meget patent ut med balladen som har fått æren av å bli tittelkuttet. En svært pen og leken avslutning på et album som med sine mange lag sannsynligvis har evnen til å vokse på lytteren.
Fireren har fått et dårlig rykte i musikkanmeldelser, men tro meg når jeg forteller at terningen i dette tilfellet forteller om en god plate som bør lyttes til flere ganger for å få fullt utbytte. For selv om Josh Homme drar på med akkurat det han føler for i musikken sin, fremstår …Like Clockwork samtidig svært fokusert og gjennomarbeidet.
Totto Mjelde
