Katy Perry er igjen på plass på hitlistene, tre år etter hitkanonen Teenage Dream. Og akkurat nå kan vi glemme både Rihanna, Pink, Britney og Lady Gaga. Det er Katy og Miley som gjelder. Men der Miley fortsatt leter etter et eget uttrykk, har Katy Perry uten tvil funnet det.
Hun er ikke ute etter å sjokkere, hun er ute etter å bli akseptert – først og fremst av seg selv. Med et produsentteam som høres ut som oppstillingen til et svensk hockeylag (Martin, Gottwald, Åhlund, Karlsson) er det storslåtte, men snille poplåter som ikke krever all verden av Katys vokalprestasjoner. Det får henne til gjengjeld til å høres ut som en bedre vokalist enn noen gang.
Katy Perry sier selv at Prism er hennes mest spirituelle album. Etter bruddet med Russell Brand – via sms, skal vi tro «Ghost» – har Perry funnet hjelp i de spirituelle bøkene til Eckhart Tolle. Og i «Legendary Lovers» pøses det på med alt østens mystikk har å by på: Sitar, tabla og alle mytiske ord låtskriverteamet kunne komme på i farten («aura», «mantra», «karma» og «third eye»).
Tekstlinjer som «I got you spinning like a disco ball» og «So let me get you in your birthday suit/It’s time to bring out the big balloons» i discobefengte «Birthday» vitner imidlertid ikke om noen sjelegranskende Perry. Men innimellom må man få lov til å ha det gøy. Spesielt etter å ha plukket seg selv opp etter tøffe tider i både «Roar», «Ghost», «Love Me» og «The Grace of God».
Albumets første halvdel består av banger etter banger, ledet an av megasuksessen «Roar», 90-tallshyllesten «Walking On Air» og trap-inspirerte «Dark Horse» med min favoritt Juicy J. Her høres Katy modnere ut – og mye mer spennende. Problemet med andre halvdel er ikke at den byr på dårlige låter – de glir bare forbi uten å sette noen som helst spor. Det er unektelig oppskriftsmessig fengende, men like fullt glemt idet neste spor setter i gang. Unntaket er kjølig produserte «Double Rainbow», som løfter Katys vokal til nye høyder.
Det er rart å si det, men det mest spennende med Katy Perry er at hun ikke er så spennende. I en bransje hvor alt handler om å sjokkere er og blir Katy den snille nabojenta som alltid går gjennom det samme som du og jeg. Hennes appell ligger i at dette skiller henne fra de andre popjentene i verden – og nå virker det som om hun har skjønt det selv også.
Marie Komissar
