– Om ti år kan det være vi som sitter her og forteller historien Hultsfred har gjort nå. La oss ikke håpe det.
Disse forhåpentligvis ikke-profetiske ordene falt fra Eirik Høyme Rogn, en av drivkreftene bak braksuksessen Vinjerock, på by:Larm-seminar i går. På få år har den lille festivalen i fjellheimen bygget seg opp til å bli en viktig lokal ressurs, og de 3000 billettene som ble lagt ut i fjor ble utsolgt raskere enn du klarer å spise en Kvikk Lunsj på fjelltur.
Fra suksess til fiasko
Paneldebatten på det lille og lufttette møterommet på Oslo Kongressenter var by:Larm-debatt med sedvanlig klangbunn: Hva har vi gjort riktig, hva har vi gjort galt, og hvordan i huleste skal vi få suksess i fremtiden?
I timen før debatten hadde den svenske Hultsfred-festivalen – som én gang var en reell utfordrer til Roskilde-festivalen om nordmenns festivalbudsjett – fortalt om sin vei opp på den nordiske festivalhimmelen, og hvordan de falt til jorden omtrent over natten.
Sammensetningen av debattpanelet kunne tilfredsstilt den mest patriotiske nordmann, for mens svenske Hultsfred og Arvika fortalte om hvordan deres festivaler gikk fra suksess til fiasko, kunne Bygdalarm og Vinjerock by på solskinnshistorier om hardt arbeid, lokal velvilje, publikumsrekorder, regnskap i pluss og festivalvelstand verdig et land som har så mye oljepenger at man knapt vet hvor man skal gjøre av dem.
Fest med bismak
Men det er også mørke skyer på festivalhorisonten, som Vinjerock-mannen hintet om i sitatet over her. For det går knapt an å løfte på en stein i Norge uten å finne en festival, og bak hver åskam står det en midlertidig rigget scene som skal sørge for at lokalbefolkningen kan skryte på seg å være festivalbygd.
Hvordan skal man overleve i et marked som blir stadig tettere og hardere? Hvordan skal man unngå å møte skjebnen til tidligere profilerte regionalfestivaler som Lost Weekend og Storåsfestivalen, eller gå rett i dørkarmen på første forsøk, slik Kollenfestivalen gjorde?
Hovefestivalen er etablert i dag, men det er bare fordi utenlandske investorer kom og reddet skinnet til en festival som blødde penger fra første teltplugg ble plantet i jorden.
Start forsiktig
Den første tommelfingerregelen virker å være: start i det små. Det er få av de profilerte suksessfestivalene i Norge som startet med et brak og på topp. Nevnte Kollenfestivalen er et godt eksempel på hvor galt det kan gå når man går etter Kevin Costner-filosofien «build and they will come». Festivalpublikummet kommer nemlig ikke bare fordi du forteller dem hvor rå du er.
Øyafestivalen, som er den kanskje største solskinnshistorien i festivalnorge, begynte forsiktig som en ren norsk festival på Kalvøya før de flyttet inn til byen og Middelalderparken, og nå overtar en bydel av Oslo når de serverer Queens Of The Stone Age og Röyksopp i Tøyenparken. Parkenfestivalen i Bodø nyter også stor tillit his publikummet sitt i Bodø, etter å ha bygget en lokalfest av de sjeldne gjennom årene. Nevnte Bygdalarm rullet først ut som en upretensiøs festival med «drømmepop» som musikalsk motto, og har nå hele bygden stolt i sving i Øystese innerst i Hardangerfjorden.
Lunken øl og vasne pølser
Som festivalgründer Høyme Rogn sier, med overraskende mye selvinnsikt til konsertarrangør å være:
– Publikum er ikke nødvendigvs på festival for musikken sin del. Dersom ølen er lunken og vi serverer vasne pølser, hjelper det ikke hvem vi har på scenen. Han legger til at dersom de gjør en slapp bookingjobb, er publikum kjapt ute med å si fra hva de synes om det.
Gjør en god jobb og publikum tier, gjør en dårlig jobb og få kjeft. Det må man bli vant til i den norske festivalvirkeligheten.
Lojalitet vs. opplevelser
Da er vi inne på neste punkt, som er et refreng jeg stadig oftere hører fra festivalarrangører: publikum er ikke lojale. Overskudd, fullt hus og stormende jubel ett år betyr ikke at publikum umiddelbart booker seg inn på neste års festival, selv om man som festivalarrangør fort kan bli blind av sin genialitet når jublende publikum klapper deg på skulderen etter velendt festival.
En av festivalarrangørene jeg har snakket med under by:Larm fortalte meg at de gikk med 20 prosent pluss på bunnlinjen i fjor, og han mente det var blant de beste festivalresultatene i Norge i 2013. Likevel droppet de å arrangere festival i år.
Det koster å være en suksess, for publikum forventer da enda bedre artister og oppvartning året etter en slik suksess. Publikum kjøper ikke billett for å støtte festivalen og de hardtarbeidende musikkidealistene som står bak, de vil ha store opplevelser i bytte mot pengene sine.
En mellomstor norsk bedrift
De pengene er det mange av i Norge – hvert fall så lenge moroa varer – og de er blitt en viktig del av årsbudsjettet til norske artister.
Et band som Kvelertak har fått seg en fin posisjon i utlandet, blant annet gjennom ivrig turnering i Europa og USA. De turneene kan de gjøre fordi de har et lukrativt hjemmemarked hvor de tjener ok med penger på en norsk festivalsommer.
Karpe Diem er blitt til en veldrevet mellomstor norsk bedrift blant annet takket være en norsk festivalflora som trenger det veloljede liveapparatet Chirag og Magdi er. Foreløpig lever de største bandene i en skjør, men vellykket symbiose med det ekspanderende festivalnorge.
Vinnere og tapere
Men hvor lenge kan den norske festivalboblen fortsette å utvide seg? Jeg tror de neste årene vil gi norske festivaler en skikkelig vekker, etablerte suksesser får seg en støkk fra et rastløst publikum, den etablerte festivalpakken med x antall norske band av en viss størrelse pluss et par utenlandske semistorheter blir dømt for kjedelig av et kravstort publikum.
For hvor mange festivaler kan ha Bigbang, Karpe Diem, Maria Mena og Kvelertak på plakaten i løpet av en sommer?
De beste og mest edruelige kommer til å klare seg, slik er det jo alltid, men mange vil møte Hultsfred-skjebnen ut av det tilsynelatende blå. Så det skumleste spørsmålet av alle blir: hvilke norske festivaler er det som sitter i Hultsfred-stolen på by:Larm om noen år og forteller historien om den store nedturen?
Asbjørn Slettemark
Asbjørn Slettemark kommenterer bransje og teknologi på disse sidene under by:Larm.
I går: Norske artister mot strømmen. I morgen: Nordmenn inntar drømmenes by.
Hva tror du om norske festivalers fremtid? Hva er dine favorittfestivaler? Skrekkhistorier fra verste festivalopplevelse? Kast deg på i kommentarfeltet.
