Sleater-Kinneys ekstreme kultstatus, opparbeidet over et drøyt tiår fra midten av nittitallet, nådde aldri oss med den kraften det gjorde i USA. Egentlig ikke godt å si hva dette skyldes, kan hende var det den relative anonymiteten til Carrie Brownstein, Janet Weiss og Corin Tucker, kanskje er deres temmelig insisterende blanding av Led Zeppelin, Sonic Youth og PJ Harvey i utakt med den skandinaviske pulsen. Uansett er det ingen tvil om at trioen er et av de mest spennende bandene fra denne scenen – eller var.
2005s The Woods var ment å være deres siste, grunnet indre stridigheter og andre prioriteringer. Når de nå er tilbake er det derimot med en fargesprakende halvtime med fokuserte riff og svært stor sprengkraft.
Førstesingel «Bury Our Friends» er et usedvanlig innyndende forsøk på en radiohit, med «Take Me Out»-riffing og åpen produksjon signert John Goodmanson (Blonde Redhead, Pavement, Soundgarden), og de uoverensstemmelser de måtte ha hatt for ti år siden er omformet til et driv som bobler opp gjennom alle låtene på det som er trioens blideste album så langt. No Cities To Love er blottet for nonsens og pauser, og tilbake står en halvtime med hook etter hook, på et manér som mer enn overgår elegansen og riffstyrken de hadde på toppen av karrieren.
Albumet bæres i hovedsak av Carrie Brownsteins dramatiske vibrato, de store gitarriffene og en hvileløs energi. Hør eksempelvis «No Anthems», en låt som i mine ører er akkurat dét: Sexy, streng og innehaver av årets beste rockrefreng.
Janet Weiss er blant de aller mest uttrykksfulle trommeslagerne i dette segmentet, og selv om hun ikke får utfolde seg så mye her som hun gjorde på The Woods eller Stephen Malkmus & The Jicks’ Real Emotional Trash, er det allikevel henne man lytter etter på «Bury Our Friends», postpunkeren «Gimme Love» eller «Fangless» – en livsviktig ryggrad for Brownstein/Tuckers overtente riffing.
Man kan se No Cities To Love som et album som løselig takler tema som forventninger, identitet og forbruk («Surface Envy», «A New Wave» og «Price Tag», henholdsvis) – men der ordene som sies ikke blir så viktige som formidlingen, og vokalprestasjonene her er enorme. Et særpreg som forbigår alt det nyere riot grrl-utøvere leverer (Meredith Graves i Perfect Pussy og Katie Alice Greer i Priests, eksempelvis), og dét helt naturlig.
No Cities To Love mangler muligens noe av den definerende kraften til eksempelvis Dig Me Out og The Woods, men i ren melodisk valuta har de aldri hatt så mye verdi og formidlingstrang som nå. Et kjerneeksempel på effektiv rock helt i toppsjiktet.
Jørgen Hegstad
