Kvelertak har alltid hatt uglen som en del av bandet. Først som coverkunst på debuten, så på diverse t-skjorter, og nå som maske på konsertene. Uglen kan også være et godt utgangspunkt for Meir, i hvert fall om en er med på at uglen er klok. For Kvelertak er seg selv like på oppfølgeren til det som mange kalte tidenes norske debut. Akkurat den påstanden var nok å dra ting litt vel langt, men rogalendingene fikk fortjent suksess med sin fiffige blanding av sjangre innen tungrocken. En blanding som fikk stor oppmerksomhet i en metalverden på leit etter nye impulser.
Kvelertak gjør derfor klokt i å ikke forandre veldig mye på formelen. Asbjørn Slettemarks sammenligning med AC/DC ble noe misforstått i hans tidlige gjennomgang av Meir for noen uker siden, men er likevel presis. Kvelertak har funnet sin unike nisje i rocken, og kan – som AC/DC – leve lenge på at de er så enestående. Det er ingen andre som klarer å blande black metal, punk og klassisk ultrafengende rock på samme måte som Kvelertak. Og det er definitivt ingen som kommer ut i andre enden med en sånn dunst av festligheter og moro.
Det er ikke dermed sagt at bandet ikke har utviklet seg. Det er mye på Meir som føles nytt. En del av låtene strekkes relativt langt ut i tid, og kan være vanskeligere å få tak på enn man er vant til fra Kvelertak. I tillegg er deler av gitararbeidet enda mer polert og melodiøst enn forrige gang, samtidig som de harde partiene er enda hardere. Derfor har Kvelertak kalt albumet Meir. Mer av alt. Mer av Kvelertak.
Etter en lang og ensom gitarintro eksploderer Meir med ett minutts totalrock i «Åpenbaring», før kjappe «Spring Fra Livet» føles riktig på alle vis; med refreng om å komme hjem til Rogaland, ekstrem-metal-riffing, og en magisk liten gitarsolo. Knallharde «Trepan» dundrer avgårde i stort tempo før den midtveis skifter ham med twingitarer som ville gjort Thin Lizzy stolte av sin egen arv.
Samspillet mellom det rabiate, spisse og harde og det melodiøse og vakre fungerer like godt som på debuten, og aller best i P3-listede «Bruane Brenn» og den helt ekstremt medrivende «Evig Vandrar» – med innlagt hosting og mislykket skrik i starten – som bør bli neste låt på radio. Sistnevnte borer seg inn i hjernen din, formerer seg, legger egg, og blir der for alltid.
Produksjonen til Kurt Ballou gjør at de harde partiene blir polerte nok for massene, og sørger for at Kvelertak har mye å strekke seg etter sonisk i liveformatet. Mot slutten av Meir drar Kvelertak på med lange låter i illsinte blackmetal-aktige «Nekrokosmos», «Undertro» som tvinger tankene til Skambankt, og punkete «Tordenbrak» med nesten The Kids-aktig sologitar, som alle er over 6 minutter med lange, repeterende avslutningsriff. De tre forsvinner litt i mengden, men er definitivt også sanger som kan vokse på meg fremover, og som kan bli live-favoritter med sine lange instrumentale strekk.
Kvelertak imponerer stort igjen, og har med seg nok en god plate når de igjen skal ut i verden. Uten at de på noe vis har firt på råskapen og galskapen. Heller tvert imot. Det tar mer tid å fordøye dette albumet enn forrige gang, men det er tid som betaler seg tilbake med musikalske opplevelser av det sjeldne slaget. Kvelertak er noen luringer. Best oppsummert i albumets avsluttende feiringslåt «Kvelertak» som innehar så mye god stemning at den kan sette fyr på enhver tilstelning.
Totto Mjelde
Meir er i salg fra mandag 25. mars.
