Hanne Kolstø bermerket seg først med Urørtbandet Thelma & Clyde i 2009 – og har vært på en stigende formkurve siden. Hvert av de tre studioalbumene har vært bedre enn det forrige, og også live har den nå 33 år gamle artisten blitt stadig tryggere og mer spennende.
På Øyas åpningsdag spilte hun med det nye samarbeidsprosjektet Kolstø/Atlanter/Frøkedal; en konsert hvor ingen av bestanddelene kom fullstendig til sin rett. Dagen etter endres dette når Hanne Kolstø og hennes dramatiske elektropop inntar teltscenen Sirkus. Scenen er bygget nettopp med tanke på artister som henne; som er avhengig av mørke omgivelser for at lyd, lys og effekter skal komme til sin rett.
I samme øyeblikk som Kolstø begynner å synge trekkes publikum med nærmest magnetisk kraft mot scenen. Den svartkledde artisten har en vanvittig sangstemme – hypnotisk, inntrengende og med et misunnelsesverdig spekter. Med seg har hun et stort backingband bestående av bunnsolide medlemmer fra hardcorebandet Rumble In Rhodos, som jobber hardt og gir låtene det de trenger (og mer til) for å fungere live.
Selv om platene Kolstø har i sekken er bra, er det på scenen hun virkelig får vist hva hun er god for. Den klare og sterke vokalen mot et tidvis voldsomt og basstung, tidvis skjørt, bakteppe er fantastisk – og under tittelkuttet fra fjorårets album Stillness and Panic låter det hele så fett at både gåsehud og tårer tvinger seg fram.
Det er lett å trekke paralleller mellom Hanne Kolstø, Farao, Aurora Aksnes og Emilie Nicolas. De er alle svært gode vokalister som klarer å kombinere det oppslukende med det utforskende i musikken sin, og som alle trollbinder live. Der de tre sistnevnte er helt i startfasen og alle har blitt mer eller mindre sensasjonserklærte, har Kolstø vært med lenge. Hun har lagt stein på stein og står på en solid plattform – men føles først nå helt på plass i sitt eget uttrykk. Særlig det relativt ferske band-samarbeidet har bidratt til å løfte uttrykket og gi det mer kraft.
Tryggheten sunnmøringen har på scenen er imponerende. Hun er dramatisk og helt inne i det hun gjør , men aldri pretensiøs. Derimot småprater hun med smittende jovialitet mellom låtene, danser og fremstår vanvittig kul, og er en sterk artist og bandleder med naturlig autoritet. Når lyden plutselig skjærer seg midtveis går ikke det utover totalinntrykket – fordi hovedpersonen heller ikke ser ut til å la det påvirke.
Foruten nevnte «Stillness and Panic», er «Pretty Veil» med sin eksplosjon av lyd, lys og vokal som tøyes helt til bristepunktet et av de aller mest overveldende øyeblikkene under konserten. Avslutningslåta «Carousel» fra Flashblack (2012) viser også hvilket avsindig potensiale som bor i Hanne Kolstø – og er grunn nok til at hun bør være på alles radar under planleggingen av fremtidig konsertgjengeri. Slike artister vokser nemlig ikke på trær, og er det soleklare høydepunktet på Øya så langt.
Trine Aandahl
