Det klissvåte skydekket som henger over hovedstaden er dømt til å kun bli tyngre da King Midas åpner en av sine sjeldne liveopptredener med «A Ship Glides Through the Night», det foruroligende instrumentalssporet fra Rosso – som er blant de mektigste norske comebackplatene på flere år.
Med unntak av at Ando Woltmann, deres sexylubne søtnos av en sanger, som danser duvende iført en blodrød vindjakke, står flere av barndomskameratene fra Bjølsen kledd i de samme hvite sommerdressene som prydet omslaget til debutalbumet Scandinavia. Særlig stivpyntede er King Midas altså ikke; dermed føles det rettferdig å rette skylden mot værgudene for at skuldrene sitter høyt – både blant band og publikum – under konsertens tre første låter.
Men mye virker imidlertid å løsne da Kjetil Møster, norsk musikkbransjes hussaksofonist, uthever Rossos film noir-estetikk med sin slibrige solo under «You Know My Name». Påfølgende «City Sounds» skinner fortsatt en gyllen flekk det nasjonale poplåtkartet, mens Woltmann, via en ypperlig fremførelse av «The Jaguars», benytter anledningen til å servere et sarkatisk klask i kjakene på dem som har brukt den siste uka på å sutre over at landets beste musikkfestival har flyttet inn i nabolaget deres. «Jeg pleide å bo i Herteg skules gate på Tøyen, og der jeg plaga naboene mine medhøy musikk. Sånt som man gjør når man bor i byen – og nå er jeg tilbake for å plage dere igjen. Beklager!»
Konserten når deretter nær-perfekte høyder i sin avsluttende tredjedel. La meg herved gi deg tre gode grunner til dét: 1) Med «High on Dallas Freeway» skreller bandet bort det kjølige berlinske lydbildet til originalen, og gjenoppliver den med den funksvøpte glamrocken som de har lekt seg med siden albumdebuten. 2) «Neue Initiative» er så velspilt som man får King Midas, sirlig poengtert gjennom en fantastisk bidrag fra Møster. 3) Woltmann får med ett over seg Jarvis Cockers bekymringsløse spøkelse der han setter seg ned ved scenekanten og skriker kontrollert med til «Leaving Biarittz», bandets muligens mest disharmoniske nummer.
Frontmannen forklarer at dette blir deres siste konsert på en stund. Bisarrt nok, kan det nesten virke, tatt i betraktning hvor uanstrengt bandet virker å forholde seg til både gråvær, dårlige klær og kompliserte låtær.
Kim Klev
