Låtene «The Girl And The Robot» (2009) og «None Of Dem» (2010) var de første tegnene på hvor bra det kan låte når norske Röyksopp og svenske Robyn forener krefter. Tidligere i år ble låtene fulgt opp av deres første felles album. Do It Again byr både på radiovennlige adrenalinutbrudd og lange, eksperimentelle låter.
Samarbeidspartnerne er nylig hjemme fra vellykket USA-turné, og er ikke uventet spådd å bli et av høydepunktene på Øya. Når de avslutter fredagens program er det med en tredelt konsert; Röyksopp starter (godt hjulpet av Susanne Sundfør), Robyn kjører et midtparti med sitt materiale, og til slutt får vi servert det de har skapt sammen.
Röyksopp viser seg allerede fra starten som mer utadvendte på scenen enn tidligere i karrieren. De spiller tre låter («The Drug», «Happy Up Here» og «Remind Me»). Svein Berge, den ene halvparten av duoen, står for vokal. Det er ikke utelukkende vellykket – dels på grunn av at stemmen ikke holder hele veien, dels på grunn av at vokalen knapt er hørbar i lydmiksen – men det kler duoen å løfte blikket fra miksebordet og laptopen og bruke hele scenen. Graden av utadvendthet er overraskende; det er mye prat og de jobber hardt for å kjøre opp stemninga.
Susanne Sundfør dukker snart opp. Mye har skjedd også med hennes uttrykk – få ville forutsett kveldens opptreden da hun debuterte som artist. Lydanlegget skaper trøbbel også for henne under «This Must Be It» og «What Else Is There», som har Karin Dreijer Anderssons vokal i originalversjon. Etter en kort pause er hun derimot tilbake for fullt. Sundfør og Röyksopp-samarbeidet «Running To The Sea» fra fjoråret blir konsertens første høydepunkt. Latterlig bra vokal, kraftfull perkusjon og et mektig uttrykk sender bølger av ekstase over Amfiet.
Robyn åpner sitt sett med «Be Mine». Det låter dramatisk og drøyt bra. Den sterke låta fylles på nytt av følelser, og det er ikke tvil om hvem som er stjerna på scenen i kveld. Når Robyn først har satt i gang, føles det vi så innledningsvis nærmest som oppvarming.
Svensken er i drøyt god form, beveger seg over hele scenen og kjører på med imponerede og utfordrende dansing. Etter «Be Mine» glir hun over i en blanding av kosmisk jam og rave med «Love Is Free» og «Set Me Free» – to låter som sålangt kun eksisterer live. Vi får futuristisk saksofonsolo fra Kjetil Møster, basslinjer som sender tankene til N.E.R.Ds «She Wants To Move» og store, langstrakte lydlandskaper.
«Indestructable» og «Call Your Girlfriend» fra Body Talk (2010) viser også hvilken absurd god frontfigur Robyn er. I tillegg til å være høyt og lavt på scenen synger hun upåklagelig. Når hun så drar på med milepælen «Dancing On My Own» viser hun hvilken posisjon hun innehar; publikum synger hele refrenget når både hovedpersonen og bandet plutselig bli stille. «With Every Heartbeat» er en triumferende avslutning av delen med hennes materiale, og nivået stiger til uante høyder.
Den avsluttende delen åpnes av «Sayit». Harde beats, lasere og videoinstallasjoner utgjør rammen. Robyn ligger i en slags tvangstrøye på en benk foran på scenen, flankert av Röyksopp-gutta og bandet i glitrende masker. Det er en absurd fremvisning hvor det norsk-svenske samarbeidet viser muskler. Vi er vitne til noe stort. Publikum mørbankes på den gode måten.
Lyden sliter igjen under følsomme «Every Little Thing», men herfra og ut er gjengen på scenen ustoppelig. «The Girl And The Robot» fungerer fremdeles ypperlig, fem år etter den kom. Selv om buktende «Monument» blir i overkant lang, er det fett å se det utenomjordiske soundet bre seg utover scenen. Den glidende reisen inn i «Do It Again» er mesterlig. Låta blir konsertens klimaks. Konfetti spys ut, publikum er i ekstase og det er bare å fastslå at materialet fra et av årets beste album får en ny dimensjon live.
Etter at mørke og seige «None Of Dem» har gledet publikum som ekstranummer, takker den hardtarbeidende gjengen for seg på ektefølt vis. Fra en god start har de jobbet seg opp på kosmisk nivå i løpet av to timer. Aller viktigst er at de har satt en ny standard for hvor rått det kan bli når musikk laget bak laptopen bygges ut til liveformat – og lista ligger høyt før Todd Terje skal avslutte samme scene påfølgende dag.
Trine Aandahl
