Kråkesølv har vært et særegent og spennende band siden oppstarten i 2009, og med årets album Kråkesølv, deres fjerde i rekken, tok de det fortjente steget opp i eliten av norske band. Albumet er proppet med låter som er like sterke som bølgetoppene de tidligere har vist – og også live skulle 2014 bli året der de sympatiske bodøværingene virkelig fikk vise hvilket potensial som bor i dem.
På Øya viser bandet seg som både tryggere og dyktigere enn tidligere. Den enkle riggen med to gitarer, bass og trommer ser spinkel ut på festivalens største scene, men det er ikke annet enn befriende å se et band som ikke trenger mer enn det grunnleggende for å skape magiske øyeblikk.
Åpningslåta «Husk at livet går fort» sitter godt, men ikke noen eksplosjon. Det må vi til andre låt i konserten for å få; «Stødig som en bauta», fra Alle Gode Ting (2012) er som skapt som liveformatet, og som de øvrige av settets låter som lener seg mot popen , blant andre»E du med mæ?» og «Det ressoner ikke i mæ», tar den euforisk grep om publikum. Nettopp gleden er gjennomgående i konserten – både fra bandets og publikums side. Selv om klokka ikke en gang er fire er det fullt av folk i bakken foran Amfiet.
Rytmeseksjonen har fått ny energi takket være stødige og hardtarbeidende Jørgen Smådal Larsen, og hele bandet er perfeksjonert samspilte – uten at det noensinne virker anstrengt. Det er derimot svært imponerende å se et band der tre av fire medlemmer kan gjøre jobben som vokalist, og alle holder høyt nivå. Det blir som en slags intern sangkonkurranse der alle kommer ut som vinnere.
Se Øya-konserten:
Balansen mellom bassist/vokalist Petter Undstads utadvendte rockestjerne-utstråling og gitarist/vokalist Fredrik William Olsens mer seriøse vise-sensitivitet er også med på å gjøre Kråkesølv så unike.
Bandets særpregede gitarspill og dronete energi gjør også de roligere delene av Kråkesølv-katalogen blomstrer på festivalscenen. «Nordavind mot varme kinn» og «Hoffnarr» kunne blitt en dupp midtveis i konserten, men etter rolige starter brer låtene seg utover med fyldige gitarvegger og suggererende kraft.
Når en kolikk-shoutout (Kristoffer Undstad dediserer «Minifom» til alle som har/kjenner barn med sykdommen) fungerer i konsertsammenheng har man gjort noe riktig. Sånn er det: Det siste året har Kråkesølv rett og slett modnet og funnet sin plass – og det er det en glede å overvære.
Trine Aandahl
