Angel Olsen er i besittelse av mange markante karaktertrekk. Den vibratosvøpte voksplatestemmen er kanskje det mest ubestridelige av dem alle, mens hennes inntil nylig ulmende gaver som låtskriver fikk full klaff på hennes gnistrende plate av året, Burn Your Fire for No Witness. Samtidig er hun en hardnakket loner – best manifestert i alene-er-vi-sammen-hymnen «Hi-Five» – hvilket også setter spor i hennes syrlige scenepersona.
Gjemt bak et par formidable solbriller, lirer hun ikke bare av seg upåklagelige vokalprestasjoner, men også like deler vimsete og tørrvittig twittermateriale om festivallivet, både foran, bak og på scenen. Topp to: «Alright. Many feelings, many vibes. So remember to eat some food.» og «It’s nice to be here. I’ve already said that, but I mean it. I’m just gonna hang out with the stars at the pool after this. No big deal.»
Hun er unektelig morsom, men legger heller ikke skjul på at det å spille for festivalgjengere som forsøker å hvile ut bakrusen har blitt til en snodig sommerjobb. Og engasjementet rundt det å skape minneverdige festivaløyeblikk følger deretter.
Olsens mildt rustikke vestkystpop fungerer riktignok godt i en slik setting, der festivalens siste dag ennå har til gode å feste seg i den utslitte beinmargen. En velspilt tapning av den smellvakre støypopperen «Stars» er høydepunktet i konsertens første halvdel, mens den uanstrengte countryrockeren «High & Wild» markerer seg i siste halvdel. Samtidig: Hvor blir det av «Forgiven/Forgotten», som sammen med «Hi-Five» utgjør hennes to indiehodeschlägers?
Ikke at Tøyenparken smuldrer til ruiner foruten. Men det er likevel enda en ørliten detalj som illustrerer at Angel Olsen trolig har hatt mer inspirerte dager. Pent, behersket og ikke minst underfundig som festivalsettet enn måte være.
Kim Klev
