Lyden av 2012: Kim Klev

Våre redaksjonsmedlemmer tar på seg mimrelua og ser tilbake på deres høydepunkter fra musikkåret som har gått. I dag: Kim Klev, anmelder og journalist i P3 Musikk.

Ingen kan være enige om alt. For selv om de av P3s redaksjonmedlemmer som tilbringer dagene nedsunkne i samlebokser, miksteiper og musikkblogger har kåret både årets beste låter og album – norske som internasjonale – så betyr ikke nødvendigvis dét at de er helt samstemte om hvilke skiver og musikkopplevelser som har vært høydepunktene og lavmålene i året som har gått. Heller tvert imot.

Derfor vil vi gjennom juletiden la enkeltmedlemmer i den utvidede P3 Musikk-familien dele hva musikkåret 2012 har betydd for dem, og dem alene. I dag: Vår aller yngste fotsoldat, Kim Klev. Han arbeider som journalist og anmelder i P3 Musikk.

Fordyp deg i resten av våre individuelle årsbestelister: Lyden av 2012

Årets album

Everyone Everywhere – Everyone Everywhere

Hvorfor skal det alltid være så jævla vanskelig å være til? Selv skulle jeg ønske det var bittelitt enklere å bli klok på seg selv – eller alle andre rundt en, for den saks skyld. Og det levner ganske liten tvil om at de fire guttene i Philadelphia-bandet Everyone Everywhere forstår seg like lite på livet som alle oss andre. Men i fremragende og uanstrengt amerikansk emo-ånd stiller kvartetten alle disse eksistensielle spørsmålene bedre enn man vil kunne klare selv, mens umiddelbare melodier pendles gjennom teknisk banddynamikk. Årets popalbum? Sannsynligvis.

Mark Eitzel – Don’t Be A Stranger

American Music Club har vært bandet som har betydd mest for meg i år – på tross av at deres så langt siste utgivelse kom  i 2008. Siden jeg først hørte ’93-klassikeren “I’ve Been A Mess” i vår har jeg gradvis blitt mer og mer oppslukt i katalogen til dette smertelig underkjente San Fransisco-bandet, samt solodiskografien til den monobrynbefengte bandlederen Mark Eitzel.

Dermed føltes det nesten symbolsk da 53-åringen gav ut nydelige Don’t Be A Stranger i høst; et dempet og helbredende søndagslydspor. Men selv om Eitzel både oppfører seg og låter som en godt voksen mann i 2012, betyr det ikke at han fortsatt er selvmedlidenhetens største (og mest sympatiske) maskot. Ta årets inderligste kjærlighetslåt, “Why Are You With Me?”, som et lite hint. (Skulle du finne ekstra tid i romjulen: Lytt gjerne til disse håndplukkede høydepunktene fra min nye favorittlåtskriver og -band.)

Daniel Rossen – Silent Hour / Golden Mile

I et år proppfullt av sterke EP-utgivelser (blant annet Don’t Stall fra norske iampsyencefiction) står nok likevel denne som høydepunktet; solodebuten til Daniel Rossen, som ellers er det klart mest uhippe leddet i Brooklyn-firkløveren Grizzly Bear. For selv om årets Shields fra grizzlybjørnene er et unektelig delikat album, har jeg likevel slitt – og fortsetter å slite med – å få helt tak på kjernen bak den påkostede produksjonen. Til sammenligning var det langt enklere å falle for Silent Hour / Golden Mile EP da den kom på vårparten. For på egne bein fremstår Rossens folkunivers som både mer oppriktig, naknere, mer tidløst – og ultimativt mer menneskelig.  Det er nesten så jeg får lyst til å slå et slag mot fiksfakseriet, for en gangs skyld.

Årets låter

Å skulle plukke ut fem låter fra året som har gått er ingen lett oppgave. Derfor bør disse – som du kan telle på akkurat én hånd – kun anses som et snitt av låtkvaliteten fra året som har gått. Skulle du være interessert i alle andre låter jeg har satt ekstra stor pris på gjennom året, følg mer enn gjerne denne spillelista: Lyden av 2012: Kim Klev.

Aact Rraiser – “Sweetheart Sayonara”

Med kun to-tre singelutgivelser bak seg har den oslobaserte duoen Aact Rraiser klart å bli signert til et amerikansk indielabel. Og det er kanskje ikke så rart: For selv om kompisene Adrian og Markus sampler gamle obskuriterer klarer de å skrive tåkete, elektronisk drømmepop langt mer frempå enn de aller fleste her på berget, tronet av utenomjordiske men hjertevarme “Sweetheart Sayonara”.

Melody’s Echo Chamber – “Crystallized”

Tross alle godbitene på Tame Impalas smekre Lonerism: “Crystallized” hadde fort vært høydepunktet på albumet. Bandleder Kevin Shields hadde nemlig flere produsentfingre imellom da han hjalp kjæresten Melody Prochet med hennes debutalbum. Og, greit, selv om skiva er skuffende forglemmelig er denne låta en støyete, übermelodiøs og groovete psychpopgenistrek.

Stockhaus – “Drip Drop”

Den svensk-bergenske Ungdomskulen-frontmannen Kristian Stockhaus er skikkelig raring. For som i dagbandet oser også soloalbumet Colors av en slags eksentrisk og uhøytidelig “stream of conciousness”-låtskriving, på godt og vondt. På sitt beste fører det riktignok til niminutteren “Drip Drop” – en makeløs taffeljazzproglåt om hvor uhyre vanskelig det kan være for menn å gråte – selv om man blir dumpet på verdens mest ubeleilige tidspunkt.

King Krule – “Rock Bottom”

Livet er fryktelig grusomt for denne nymyndige, britiske rødtoppen Archy Marshall. Men sånn går det kanskje med en hvis man vokser opp altfor fort. For King Krule, som han kaller seg, lirer av seg referanser, tekstlinjer og livsanskuelser som fort overgår det godt etablerte familiemennesket. Og så er han et enormt låtskrivertalent også, gitt, som tilfører den karrierebeste elendighetshymnen “Rock Bottom” sider som vokser for verdt eneste lytt.

The Invisible – “LDN Girl – Raw Version”

Ålreit, “London Girl” var faktisk med på 2009-debuten til London-trioen The Invisible, men den kan vanskelig sammenlignes med den nedstrippede råversjonen – som fulgte med som en sjenert B-side til årets Rispah. Surklesynther, kompressorgitarer og taktfaste trommer i dansepunkete ånd legger alt til rette for at vokalist Dave Okumo kan kalle etter røyskatten kalt “london girl”. Det er nesten så man skulle ønske at LCD Soundsystem heller hadde vokst opp i engelske brosteinsgater.

Årets konsert

The Afghan Whigs på Øyafestivalen

Jeg kunne ha nevnt øyeblikket da Sandra Kolstad inviterte med seg underkjente Son of Light på scenen på Blitz tidligere i desember, eller øyeblikket da jeg kastet meg rundt til hiphopbeatmaksimalistenes  TNGHTs epilepsifremkallende “Higher Ground” på Blå, eller øyeblikket da amerikanske Hooray For Earth nådde den ultimate fusjonen mellom altfor mye støy og altfor mye melodier med “Figure” i kjelleren på Revolver. Men dette er kun magiske konsertøyeblikk. For det finnes kun én fullstendig og perfekt konsertopplevelse fra året som har gått: Da Greg Dulli og resten av nittitallsheltene i The Afghan Whigs spilte på en sky scene under Øyafestivalen.

For jeg glemmer ikke at jeg ikke ante hvor jeg skulle gå, hva jeg skulle si eller hvordan livet kom til å se annerledes ut som etter jeg så Ohio-bandet vende tilbake til turnévirksomheten etter ti gode års pause. Trolig finnes det få til ingen som har den samme evnen til å stå opp fra de døde og gjøre det de gjorde i forrige hundre år dobbelt så bra som den gang da, fra lavmælte coverlåter av Frank Ocean, stadionrockere  som “Citi Soleil” og “Debonair”, avrundet med en skjellsettende fremførelse av “Milez Iz Ded”. Det er å kunne få oppleve slikt som får meg til å elske denne jobben.

Les anmeldelsen: Rockeprofeten (6/6)

Årets mest oversette

Light Asylum – Light Asylum

Denne tror jeg gikk selv de aller mest musikkinteresserte hus forbi. Det er kanskje ikke så rart, for selv ikke det toneangivende indienettstedet Pitchfork syntes at debuten til New York-duoen Bruno Coviello og Shannon Funchess var så mye å skryte av. Dét stiller jeg meg ganske uforstående til, for Light Asylum er synthpop på sitt mest aggressive og sortmalte – uten at det går på tross av melodier som tvinger deg inn i moshpitten. Det mest karakteristiske ved det industrielle og dystopiske universet til duoen er likevel autoriteten til vokalist Funchess, som fremstår som en krysning av Grace Jones og Atari Teenage Riots Nic Endo. Utvilsomt årets beste punkskive-som-ikke-er-punkskive.

Årets skuffelse

The xx – Coexist

Vår mann Marius Asp gav den for så vidt selvtitulerte debuten til den-gang-da-tjueåringene The xx en fortjent femmer, men jeg husker likevel best at Sigrid Hvidsten trillet fireren i Dagbladet på grunn av all pulingsunderteksten. Jeg tror likevel at verken hun eller han helt klarte å forstå skivas betydning der og da. Selv var jeg 17 år da The xx kom. Og den endte umiddelbart opp med å være alt jeg trengte den høsten: et lydspor til dårlig selvtillit, dårlig hud og komplett mangel på romantikk.

Men oppfølgeren Coexist klarte verken å by på den “love disguised as sex/sex disguised as love“-oppriktigheten til debuten – eller følge opp løftene om storhet som ble gitt under trioens midnattskonsert midt i Tromøya-ødemarka. Tross svært forsiktige vink til Londons alternative klubbmiljø, fremstod Coexist som et daft blaff av høstvinden.  Skuffelse #2: Som anmelder kunne og burde jeg vært enda strengere.

Les anmeldelsen: Monotonitimen (4/6)

Årets mest oppskrytte

Solange – “Losing You”

Dette understreker vel hvorfor vi har valgt å ha med disse subjektive listene, for det er ikke alltid like lett å bli enig. Selv om jeg for så vidt liker lillesøster Knowles “Losing You” (især den Casiokids-aktige produksjonen) synes jeg ikke det er en sjukt bra låt – selv om vi på demokratisk vis kåret den til årets utvilsomt beste. Verset gir meg noe å håpe på, men refrenget – som burde være selve bærebjelken på en låt som dette – svinner bort i en forglemmelig tåke. Morgenbladets Martin Bjørnersen sa det egentlig best: “Låter som nesten er dritbra er noe av det mest irriterende som finnes.”

Årets WTF/OMG/LOL-øyeblikk

Det slår meg at det har hendt mye besynderlig i løpet av musikkåret 2012 (Frank Oceans stadige antydninger til divanykker/at Kaizers-Terje ble den egentlige syndebukken av Mokkamann-hysteriet/da DJ Shadow spilte “for utilgjengelig musikk” til å få fullføre sin egen konsert i Miami), men det som likevel sjokkerte meg mest var at selv  frontmenn av breiale waliske radiorockband kan ha de aller jævligste svinene på skogen. At Ian Watkins i Lostprophets angivelig skal ha planlagt å voldta en ettåring – blant annet – gjør det ikke akkurat lettere å forstå seg på menneskeheten.

Kim Klev