Musikkåret 2013: Tete Lidbom

Hver dag frem mot 2014 skal vi i P3 Musikk-redaksjonen gi deg våre musikkhøydepunkter fra året som har gått.

Tete Lidbom oppsummerer musikkåret 2013. (Foto: Privat)
Tete Lidbom oppsummerer musikkåret 2013. (Foto: Eline Kjøl Berg)

Det er umulig å finne en fasit på hva som har vært det beste i løpet av et langt musikkår. Og selv om vi i P3 har offentliggjort hva vi mener er årets beste norske låter, årets beste internasjonale låter, årets beste norske album og årets beste internasjonale album, er vi langt fra enige på de fleste punkter.

Hver dag frem mot nyttår skal vi i P3 Musikk-redaksjonen offentliggjøre hva som har vært våre personlige favoritter i musikkåret 2013, både hva gjelder album, låter, konserter, uforglemmelige øyeblikk, og mye mer.

I dag: Tete Lidbom, musikkprodusent og anmelder.

Fokuserer på de hardere sjangrene

2013 har vist seg å bli et knallsterkt musikkår, uansett sjanger, med og uten “knusekule”. Men for meg personlig er det de hardere sjangrene som metal og hardcore som virkelig har satt preg på 2013. Derfor har jeg kun fokusert på den mest kompromissløse delen av musikkåret i min årsoppsummering.

Mine beinharde favoritter fra 2013 finner du i denne listen (The Black Dahlia Murder finnes dessverre ikke i Spotify):

Spotify: 2013 – Year Of The Fake

Her er en mykere liste:

Spotify: 2013 – Year Of The Snake

Album som fortjener mer oppmerksomhet

Deez Nuts – Bout It

I år har det kommet metalalbum (The Black Dahlia Murder – Everblack), popalbum (The 1975 – The 1975), hardcorealbum (The Dillinger Escape Plan – One Of Us Is The Killer), elektroalbum (Disclosure – Settle) og rapalbum (Tyler, The Creator – Wolf) som isolert sett er bedre enn Bout It.

Men når jeg legger sammen fakta (Bout It er det albumet jeg har hørt desidert mest på i år) og de beste musikkminnene fra i år, så er det ingen tvil om hvilket album som har definert 2013 for meg. Bout It er fylt med så mye fest (“Shot After Shot”), selvsikkerhet (“Popular Demand”), allsang (“Band Of Brothers”) og en-linjere (“Unfuckwithable”) at det kommer til å være med meg i evig tid på samme vis som Dum og Dummere, Haribo og Ol’ Dirty Bastard – direkte og lavpannet moro uten utgangsdato.

Hør albumet i Spotify eller Wimp.

Årets låter

Skeletonwitch – “The Evil Embrace”

Bandet fra Athens, Ohio med metalens mest joviale brødrepar, Chance og Nate Garnette høres ut som Kvelertaks krakilske lillebror og det «The Evil Embrace» er Skeletonwitchs karrierebeste. Den insisterende vesingen til vokalist Chance er kledd i bassruller i Steve Harris-klasse, rett-fram tromming og gitarhooks og soloer med sterkere fargepallett enn coverarten (som er gjort av selveste John Baizley).

Protest The Hero – “Mist”

På sitt aller beste høres Protest The Hero ut som Iron Maiden på speed. Og på Volition er kanadierne i storform med oppskrudde “Mist” som selve innspurten. Teksten er like lattervekkende som et Adam McKay-manus samtidig som vokal og gitarlinjer er episke på samme måte som storslagne science fiction-lydspor. “Mist” er låta som redder de mørkeste blåmandagene.

Bring Me The Horizon – “Sleepwalking”

“Sleepwalking” er en av flere stadionklare singler på britenes beste album så langt i karrieren, Sempiternal. Ingrediensene er enkle; storslagen rock, pusete metalriff og en troverdig følelsesutladning. Men først og fremst er «Sleepwalking» en oppvisning i mesterlig låtskriving – en av årets giftigste poplåter.

Årets beste konsert

Immortal på toppen av Tønsberg i solnedgang.

Norges Kiss må dele denne med Suicidal Tendencies på Rockefeller, Mike Miur er verdens kuleste femtiåring og Eric Moore er kanskje den feteste trommisen som finnes.

Årets dårligste konsert

Har ikke sett en dårlig metal eller hardcore-konsert i år så denne går til fitteprinsen Miguel sin plumpe framføring på Hovefestivalen.

Årets mest oppskrytte

The Dillinger Escape Plan på Parkteatret. (Foto: Tom Øverlie, NRK P3)
The Dillinger Escape Plan på Parkteatret. (Foto: Tom Øverlie, NRK P3)

Deafheaven – Sunbather

Misforstå meg rett, Sunbather er et fabelaktig album og Jørgen Hegstads anmeldelse er nesten like vakker – selv om også han gir plata et øye for mye på terningen.

Årets største nedtur

At jeg gikk glipp av The Dillinger Escape Plan på Parkteateret.

Årets største overraskelse

For 20 år siden ga britiske Carcass ut et av ekstremmetalens viktigste (og beste) album, Heartwork. At Jeff Walker og Bill Steer i 2013 (sytten år etter bandets forrige albumutgivelse, Swansong) skulle levere et av årets beste album med Surgical Steel er ikke bare overraskende, men forbløffende. Årets beste riff og gitarsoloer finner du her. Ekstra kudos for deres nydelige homage til Judas Priests “The Hellion” med åpningssporet “1985”.

Hederlig omtale: Gorguts – Colored Sands, Anciients – Heart Of Oak og Black Sabbath – 13

Årets musikkvideo

De aller beste musikkvideoene er de som klarer å ta opp de store tingene her i livet samtidig som de gir ekstra liv til musikken og teksten. Hvem har ikke grublet på hvem som vinner i en slåsskamp mellom Star Trek og Star Wars? Protest The Hero gir deg svaret med videoen til “Clarity” (hjelpes for vidunderlig låt).

Moones – “Better Energy” er kanskje ikke knallhard, men må likevel nevnes for dette er definitivt årets og kanskje tiårets mest innovative musikkvideo. Denne MÅ du bare se.

Årets OMG/WTF-øyeblikk

Da Lostprophets-vokalist Ian Watkins tilstod at han fortjener en gapestokk, ikke en scene.

Årets danselåt

OK. Issues spiller moshmetal med pop og moderne r&b-referanser som fullbyrdes med synth og turntables..! Kalkulert? Mulig. Sjukt? Definitivt. Dansbart? Absolutt!

Årets gråtelåt

Jeg griner flest gledestårer til musikk. Men ekte og tunge tårer har jeg grått til Reign Supremes “It Feels Like A Thousand Years” som jeg hørte på repeat etter å ha mistet både mormor og en nær bekjent på kort tid. Låta presser fram – etter en hjerteskjærende oppbygging – den mest uhemmede allsangen jeg har hørt. Det er uvirkelig hvor sterke følelser som kommer ut av høyttalerne fra to og et halvt minutter og ut.

Gleder meg mest til i 2014

Hellfest i Frankrike, festivalplakaten er et åpent kjærlighetsbrev til alle med rockefot. Ellers så gleder meg også til ny lyd fra Gojira, Mastodon, Tool og forhåpentligvis noe fra Lamb Of God, Converge og Pig Destroyer.