Skal man overvære sitt nye yndlingsband fremføre deres enestående andreplate i sin helhet, må man ta høyde for at skuffelsen kan bli stor. Sunbather var vår musikkredaksjons soleklare favorittplate av fjoråret, og det med godt belegg: Selv om L.A.-bandet Deafheaven ikke fant opp det å kombinere ekstremmetallens iskalde, vindskeive brodd med drømmepoppens melankolske melodier og postrockens storartede størrelser – se bare til franske Alcest eller australske Woods of Desolation, som har operert i dette feltet i flere år – har ennå ingen klart å forene disse motstridende personlighetene på mer harmonisk vis.
For kompromissløse black metal-fanatikerne låter nok dette som gravrobberi av mest blasfemiske art, men i mine liberale ører manifesterer Sunbather heller som en portåpner for dem som tidligere ikke har maktet å gripe rundt hvor begavede låtskrivere sjangerpionerer som Darkthrone, Immortal og Mayhem egentlig er.
Det tyter snørr, spytt og gørr ut av kroppsåpningene til frontfigur George Clarke – ikke ulikt hvordan forfatter David Toop beskriver narkomane sjamaner fra Amazonas i Ocean of Sound – hvorpå hans besatte hvining kanaliserer musikkens mørke hjerte, mens trommeslager Daniel Tracy og gitarist Kerry McCoy – stolt eier av metallsfærens raffeste rottehale – pumper febertemperert støy gjennom årene. I så måte kommer konserthøydepunktet tidlig, da den fantastiske albumåpneren «Dream House» når sitt gåsehudfremkallende klimaks, der ondartet gitarøs røskes og rives til monumentale størrelser.
Riktignok er Deafheavens tilmålte festivaltime av den knappe trekvarterssorten, hvilket gjør det vanskelig å finne tid til albumets lengste og mektigste låter, «Vertigo» og «The Pecan Tree», som de har for vane å fremføre på sine turneer. Tapningen av Sunbathers tittelspor er imidlertid upåklagelig, mens både nylåta «From the Kettle Unto the Coil» og Roads of Judah-kuttet «Unrequited» er bunnsolide trøster.
Likevel blir det naturlig å spørre seg selv: Kunne dette ha eskalert fra ypperlige til skjellsettende høyder om det fantes tid og rom til hele deres mesterverk? Kanskje. Muligheten er i hvert fall motivasjon nok til å snarest invitere de sortkledde amerikanerne tilbake til Berget. Du finner meg på første rad.
Kim Klev
