P3 elsker: Matthew E. White

Misjonærsønn Matthew E. White lager overbevisende og rørende vakker musikk.

Lite rører meg like sterkt som sjelfulle, enkle låter drevet frem av en artists ønske om å formidle. Det finnes mange dårlige singer-songwritere, men når det først kommer noen spennende, med nok egenart til å skille seg ut, fanges min interesse. Musikk fra 70-tallet, som Joni Mitchells og Neil Youngs folk-rock og Americas soft-rock var med på å vekke musikkinteressen min, og i senere år har de moderne forvalterne av arven, som Bon Iver, Father John Misty, The National og Cat Power vært viktige. Soul, både av gammel og ny dato, satt seg stadig bedre i ørene mine – og med dette bakteppet er Matthew E. Whites musikk et nydelig, nytt bekjentskap.

 Alltid rørende, aldri svulstig

Matthew E. White er en 29 år gamle amerikaner med gedigent skjegg og langt hår. Han har en stemme som er mørk og fløyelsmyk på samme tid, mye på hjertet og kreativiteten i skjønneste orden.

Flere “P3 elsker”.

I fjor høst slapp han det nydelige debutalbumet Big Inner i hjemlandet. Han dro i land et par utmerkelser, blant annet som årets nykommer hos Paste Magazine, men musikken bar ikke helt over Atlanteren. Potensialet for suksess var langt fra oppnådd – og på nyåret ga plateselskapet Domino ut Big Inner på verdensbasis – inkludert Norge. Selv om internett har gjort geografisk avgrensede lanseringer nokså irrelevante, er denne nylanseringen en ypperlig anledning til å vie denne oversette perlen noe av oppmerksomheten den fortjener.

Se videoen til “Will You Love Me”:

Låtene på Big Inner er dempede og velarrangerte. Lydbildet rommer både blåsere, strykere og kor – men det blir aldri påtrengende. Alle elementene er bare der – og føles naturlige og riktige. Noen eksperimenterende effekter er det også rom for – som blåserintroen på “Big Love”, som bryter litt med alt det vakre som ellers dominerer på albumet.

Låtene til Matthew E. White kler våren. De er stillferdige og bærer i seg mye håp. Linjer som “I wanna lay beside you and never turn away” (“One of these days”) er nesten naivistisk barnslige – men er et godt eksempel på hvordan låtskriveren White klarer å være rørende uten å være svulstig, og hvordan han klarer å si mye på en enkel måte. Sangteknikken – ekstremt avslappet, og full av lidenskap – gir musikken ytterligere slagkraft.

Misjonær Matt-White

White vokste opp i et svært kristent hjem, og har blant annet bodd fire år på Filippinene mens foreldrene var misjonærer. Jeg ser for meg at det har blitt spilt mye gospel i hjemmet til Virginia-familien, og det gjenspeiles på Big Inner. Koret på “Steady Pace” – kanskje albumets høydepunkt – er det mest åpenbare feelgood-øyeblikket på plata. Gospelarven forvaltes på nydelig vis – ikke ulikt hvordan Alabama Shakes gjorde det på fjorårets Boys & Girls. Misjonærens dedikerte innstilling går også igjen i musikken – det er lett å høre at artisten Matthew E. White gjør det som føles riktig for han. Denne musikken er kallet hans – og heldigvis for oss følger han kallet.

Det faktum at debuten ikke kom før White var nærmere 30 år, gjør at han har hatt tid til å bli kjent med sitt eget uttrykk. På veien har han blant annet vært innom jazz – noe som kan hjelpe oss å forstå de tidvis avanserte arrangementene på Big Inner. 

Jeg falt for Matthew E. White allerede ved første lytt i fjor, men det var en mer snikende enn stormende forelskelse. Musikken hans maser ikke etter oppmerksomhet. Den trenger seg ikke på, men når du først gir den tid åpenbarer den seg som vanskelig å løsrive seg fra. I min bok er nettopp denne musikken den beste. Den krangler seg ikke til oppmerksomheten din. Den er så bra at den fanger deg uansett.

Hør Big Inner i Spotify. 

Trine Aandahl