Sløtface. Nok en norsk eksportvare som har blitt en snakkis i flere internasjonale medier, så godt som lokale. Selv om det riot grrrl-inspirerte bandet ble slått av Kristian Kristensen i Urørtfinalen 2015, har ikke det lagt en demper på den kreative utfoldelsen til Sløtface av den grunn. Når musikkmagasinet Gigwise spår at «we’ve seen the future, and its name is Sløtface», da er det vel innafor å påstå at dette debutalbumet Try Not To Freak Out har vært etterlengtet.
Vel, ventetida er over. Debutalbumet samler i følge dem selv 10 av Sløtfaces beste låter, farget av pop-punk som tidvis deler samme nostalgifølelse som – ja, tør jeg si, Sum 41, samtidig som de henter fram en lekenhet à la Bloc Party og The Wombats anno 2007.
❤️ Elsker ❤️
Det er deilig med band som gir litt faen. Strofer som «what the hell is an it girl anyway» og «Patti Smith would never put up with this shit» fra albumåpner «Magazine» setter standarden for en plate som oser feminisme, kvartlivskrisa og snerrende punk. Generelt er det fengende, lett og ledige låter Sløtface har snekra sammen. «Pools» står som en av platas høydepunkter, med de klareste referansene til mid-00s-indie. For en gangs skyld er det ikke singlene som utpekes som klimaks, noe gitarhooket til «Night Guilt» kan skrive under på.
? Elsker ikke ?
Periodevis flyr Sløtface på autopilot. Jeg skulle nok ønske de røffeste låtene var røffere, med en sterkere punk-tilnærming som vises bedre på konsertene, men som på plate er for polert til å sette dype spor. «Backyard Adventures» mangler spesielt den ekstra piffen som utforskes bedre utenfor studio. Enkelte låter setter seg bedre enn andre, men det er ikke en stor nok overbevisning til å spille plata i sin helhet mer enn én gang.
Marit Johansen
