Forleden skrev jeg om legitimeringen av Den Überfølsomme Vokalisten. Drake er gudfaren innen denne retningen. Tittelen på kanadierens tredje studioalbum er så nær sannheten som man komme. Mannen, som er mjukere enn en pakke temperert smør, forandret hiphop-lydbildet totalt da han slapp miksteipen So Far Gone i 2009.
Nybrottsarbeidet fusjonerer crooneren i solnedgang og rapperen med samvittighet, og signaliserer at det er greit å føle på sorgen og kjærligheten samtidig. Drake er alfahannen med barbert brystkasse. Og det er fett fordi det låter veldig overbevisende. Man kan alltids arrestere ham på å være repetitivt følsom, men det er nå sånn at Drakes drivkraft ikke er noe å spekulere i. Han grunnla rett og slett denne retningen, og godt er det.
Han leter etter sann kjærlighet. Hysterisk opptatt av kjærlighetslivet. Strengt tatt virker den høyst habile rapper/sangeren som en fortvilet prins på erten, men det er denne personligheten som gjør ham så dønn interessant.
«Started From The Bottom» fra Nothing Was The Same:
Drake er dyktig til å plukke ut riktige låter. Ofte er det melodisk anlagt, uansett hvor dempet produksjonen måtte være («Own It», «Furthest Thing», «From Time», «Connect»). Pianopartier, basslinjer som drønner dypere enn hans umettelige omsorg for følsomheten, feilfritt skranglete trommer, lekne synthdrypp og brunstjamring i bakgrunnen er alle typiske kjennetegn på en Drake-låt.
På singlene «Started From The Bottom» og åttitallsleflende «Hold On, We’re Going Home» var det riktignok en annerledes Drake vi hørte, men det føles mer ut som en naturlig progresjon enn tvil om egen musikalsk retning.
På Nothing Was The Same perfeksjonerer 26-åringen emorappen. Han kjenner at tårene presser seg på, men tapre Drake kanaliserer i-landsproblemer som altfor mye penger på konto og et skranglete forhold til damer til nydelig musikk.
Ali Soufi
