The Weeknd - Kiss Land
Terningkast 5

Store gutter gråter

The Weeknds debutalbum er et kronargument for Den Überfølsomme Vokalisten.

"Kiss Land"-omslaget. (Foto: Promo)
«Kiss Land»-omslaget. (Foto: Promo)

Det er ikke noe nytt under måneskinnet i r&b-sangeren The Weeknds verden, bortsett fra at gradestokken har sunket et par-tre følbare grader. Hans nervøse og skjelvende stemme blunker i kjent stil gjennom melankolitåken debutalbumet Kiss Land er svøpt i. Frykten for det ukjente er ledestjernen, en rød tråd Abel Tesfaye – mannen bak artistnavnet – har annonsert i forkant av slippet. Den er akkompagnert av et unektelig kjølig og skummelt, men desto mer fascinerende lydbilde.

I 2011 slapp kanadieren EP-trilogien House of Balloons, Thursday og Echoes of Silence til gratis nedlasting. Selvsikker tristesse i låtform er noe Tesfaye behersker til gangs, og to år senere terper han på samme prinsipper. En gåtefull stemme og dystre toner hjemsøker store deler av Kiss Land, et album fylt til kanten av behersket desperasjon og sci-fi-inspirerte toner.

Lyden av en storm i horisonten med påfølgende regndråper, skingrende gitar i bakgrunnen, dramatiske strykere som spiller om det skulle ha vært siste time på jordkloden og synthstikk i ekte Blade Runner-lydspor-stil: “Love In The Sky” og singelene “Belong To The World” og “Kiss Land” er Tesfaye på sitt mest typiske – litt hjelp for selvhjelp-tendenser, men følsomheten er i det minste ærlig.

Se og hør musikkvideoen til «Belong To The World»:

Landsmannen og emoprinsen Drake – som for øvrig er straks albumaktuell – gjør også en strålende jobb på “Live For”. Det er nærliggende å tenke at et eventuellt samarbeidsalbum vil få universet til å implodere. Over harpelyder og sci-fi-aktig synthdriv bæljer Tesfaye kontrollert om fremtidige tre- og firkanter i sengehalmen og om at han og kompisene aldri er blakke. Jeg tror han gråter mens han synger akkurat dét, mens Drake masserer skulderene hans.

I løpet av komprimerte, men effektive Kiss Land (tolv spor) finner Tesfaye tiden til å gire opp tempoet på råstilige “Wunderlust”. Ellers befester han posisjonen som en av de aller dyktigste til å skildre det tristvakre (“Adaptation”, “Tears In The Rain”). Til tross for sin unge alder uttrykker 23-åringen et levd liv, og jeg finner ingen grunn til å betvile motivene hans.

Jeg er veldig glad for legitimeringen av Den Überfølsomme Vokalisten. Ingen gråter like intenst som The Weeknd. Blåmandager blir lettere å konfrontere etter dette ypperlige tilskuddet i høst-spillelisten.

Ali Soufi