Det kan være vanskelig å vite hva man skal forvente av livebandet Foster The People. Frontfigur Mark Foster arbeidet eksempelvis som vignettmaker for reklamebransjen før suksessen med «Pumped Up Kicks» – en lystig radiohit som, forøvrig, tar for seg den imaginære planleggingen av en skoleskyting.
Samtidig er han litt av en musikalsk kameleon: Ikke bare låner Foster The People som mye forskjellig, men det lånes også fra mye forskjellig. Slike fakter kan riktignok være enklere å like på en scene.
Og jommen åpner det ikke i den underholdende enden av skalaen. Under den arenaklarte Black Keys-pastisjen «Don’t Stop (Colour On The Walls)» semi-månedanser Foster og gitaren hans frem og tilbake over Hovescenen. Men der to menn utgjør Black Keys, er livebandet Foster The People et fremhodet troll. Det låter unektelig stramt fortøyd, med andre ord, men Fosters glisende bajaseri holder showet på jorda. Enn så lenge, i hvert fall.
Så tar Foster og Co. et sjumilssteg fra sørstatene og opp til Chicago, Illinois: Bluespoppen skiftes ut med house av den gamle skolen («Houdini»), men etter et par-tre låter i dette terrenget begynner mangelen på musikalsk gaver i leiren å melde seg. Låtene (og leddene dem imellom) fremstår – til tross for et lettfordøyelig hook her og der – mer eller mindre som usammenhengende rot. Og når også innslag av industriell synthrock melder seg i løpet av den neste halvtimen, er det stadig flere ting som frister mer enn å se amerikanerene på Hovescenen.
All honnør til nevnte (og mange ganger hørte) «Pumped Up Kicks» riktignok. I levende live, hvor ulikhetene mellom hva som gjør Foster The People både ålreit og dårlig er langt klarere, utpeker den seg kjapt som den klart beste og mest minneverdige Foster har ført til opptakeren.
Samtidig reiser livetapningen et interessant spørsmål: Er én god låt over to plater nok til å gjøre seg fortjent til en middels stor programplassering på en festival? Skal man tro den singelorienterte Spotify-generasjonen og deres ekstatiske respons over disse fire minuttene alene, kan det nesten virke sånn.
Kim Klev
