Det kan umulig finnes mange som med hånda på hjertet kan påstå å elske den svenske søskenduoen The Knifes fjerde og foreløpig siste album, Shaking The Habitual. Det ørlille jeg har orket å høre av den årsferske skiva låter som et bleknebbet, humørløst og ikke minst pretensiøst forsøk på finne eksperimentelle tilnærminger til klubbmusikken.
Les: Alt fra Øya | Se: Bilder fra Øya 2013
Alt tyder imidlertid på at albumet er ment å oppleves live – der den akkompagneres av et liveshow som i forkant enten har blitt lagt for hat eller kjærlighet. Skjønt: Det er en del som skurrer ved Shaking The Habitual Show. Men det finnes også enda flere fakter ved opptredenen som bringer den fysiske opplevelsen av The Knife-katalogen til overraskende høyder.
Ti minutter før planlagt konsertstart med The Knife er imidlertid et uventet oppvarmingsshow i gang. En brautende (og temmelig ufordragelig) new age-aktig type står på scenen og trygler publikum om å bjeffe «I am still alive and I am not afraid to die» og riste på baller eller brød – alt ettersom. Videre bærer den gjøglete aerobictimen – offisielt kjent som Death Electro Emo Protest Aerobics – hans inn på at man må si både nei og ja til ting for å kunne komme seg videre i livet.
Om man lar seg provosere av idiotien eller ei: Det er likevel ikke en form for oppvarming som samsvarer med de dumpe, illevarslende beatsene som snart skal følge et okkult anntrukket The Knife inn på scenen. At Olof og Karin Dreijer deltar i showet (noe jeg for deres del må anta at de gjør), er imidlertid ikke så relevant – danserne som flankerer dem tar like gjerne på seg oppdraget med å dubbe over vokalsporene.
Det varierer imidlertid i hvilken grad at dette showet kler den kjølige, fysiske og møysommelig utviklende technoen. Allerede på andre låt, «Raging Lung», kastes munkekappene til fordel for gjøgleriet, der The Dreijers og dansere rister løs i blå jumpsuits som et slags Berlin-basert The Polyphonic Spree. Det tar få minutter før det beveger seg mot det kjedsommelige.
Shaking The Habitual-showet forsterker imidlertid musikken og tilfører den et friskt pust når playback-illusjonen opprettholdes: Som når svingende kjempeglowsticks følger lyden av vindrør, det hamres løs på tabla-trommer, triangler og jukseorgel, danses i silhuettene av det latterlig lekre lysshowet, eller når strobelysene blinker synkront med de frenetiske beatsene i «Full of Fire».
Særlig under konsertens siste tredjedel er det unektelig moro å ha øynene klistret til hva som foregår på scenen. Akkurat hva The Knife forsøker å fortelle oss – hvis noe – med alt skrulleriet får bli en annen diskusjon. For når Karin Dreijer takker for seg og sine etter responsen på avsluttende «Silent Shout» ved å hvine krakilsk – er det klart både showet og hennes sinn bør tas med en spiseskje salt.
Kim Klev
