Forrige fredag spilte jeg plater på sommerfesten til VG. VG-journalister etter midnatt er akkurat slik du ser dem for deg: Løs snipp, høy skålefaktor og en enorm entusiasme for dans, allsang og fest-på-lokalet moro. Med andre ord en gjeng som er lett å få i gang på dansegulvet.
Som vanlig når jeg spiller på slike kvelder, bruker jeg det gamle Radio NRJ-slagordet “Hits Only”. Ingen vits i å prøve å oppdra publikum med tsjekkiske vinylpressinger av gamle Clutch-singler eller fersk London-hardcore – her snakker vi snarere en tett blanding av Michael Jackson, Swedish House Mafia, Macklemore og, selvsagt, “Don’t Stop Believin’”.
En rev i bakhånd
Tidligere samme dag hadde jeg, som noen millioner andre, sittet foran macbooken og smilt bredt av Ylvis-brødrenes seneste muskkvideo, “The Fox”. I et inspirert øyeblikk kjøpte jeg også låten på iTunes, og tenkte at den var grei å ha i bakhånd når tabloidjournalistene skulle danse.
Les også: Topp 5 humorlåter
Det tok nøyaktig tre minutter før jeg hadde fått første ønske om å spille “The Fox”, og det bare fortsatte. Unge jenter, voksne menn, nyansatte teknologifolk og Rampelys-veteraner. Så da jeg spilte “The Fox” sånn cirka klokken 23:35, trygt plassert mellom Rihanna og David Guetta, tok dansegulvet fullstendig fyr. Folk sang med, hoiet, danset og koste seg noe helt enormt. Til og med den mest kredible Min Mote-journalisten vrikket på hoftene. Sjuuukt gøy.
Monsterhit på et knapt døgn
Dette var knapt 24 timer etter at noen utenfor TVNorge og Stargate i det hele tatt hadde hørt “The Fox”, og låten var allerede en monsterhit. I gamle dager snakket platebransjen om at man måtte “bygge en låt på radio” før man slapp den som single eller på iTunes. Sørge for at låten først nådde et visst publikum, før den beveget seg videre til neste nivå. Fra kredaksept til kommersomfavnelse og sånt.
For noen låter er det selvsagt fremdeles slik, men at en låt blir en fellesnevner for et folkelig festpublikum på under 24 timer, det er noe helt nytt.
Speiler moderne musikkonsum
Selv om “The Fox” streamet bra og solgte bra på iTunes i starten, så var det kun én kanal som drev låten til å bli en gigantsnakkis i Norge og et femonen i USA: YouTube. Det amerikanske nettstedet som de fleste av oss er innom daglig, gjorde “The Fox” til en hit med millioner på millioner av visninger.
Så kom nyheten tidligere i uken om at “The Fox” hadde gått inn på 29. plass på den amerikanske Billboard-listen. Jøsses! Imponerende saker. For mens det er en egen sport på internett å slenge dritt om musikkbransjen og musikkjournalister, har faktisk Billboard Hot 100 – som listen offisielt heter – modernisert seg og fått med seg at YouTube er blitt den viktigste arenaen for konsum av musikk.
Og med det fikk vår hjemlige VG-lista seg to stikk i siden.
Ut av skogen, inn på lista
For det første: den mest sensasjonelle låten i norsk popmusikk i 2013 knyttes nå bare mot YouTube-visninger og Billboard-suksess. Har du hørt noen i dag snakke om at “The Fox” kom snikende ut av skogen og inn på VG-lista? Næh.
For det andre: Billboard Hot 100 er et instrument som skal måle hvor heit en låt er blant folk som lytter på musikk, og her snappet listen lynkjapt opp det virale fenomenet som “The Fox” ble på noen få døgn. Boom! Inn på verdens mest prestisjetunge liste i verdens største musikkmarked. VG-lista plukker opp strømming og mp3-salg, men får ikke med seg hva som skjer på YouTube. Det fører til at årets mest omtalte og allerede ihjelspilte sang debuterer på en ussel 7. plass på VG-lista i dag.
Noen i VG eller bransjeorganisasjonen IFPI, som eier tallmaterialet, bør klikke på Gule Sider, taste inn “YOUTUBE” og be om et møte med sjefen. Selv om han sikkert kommer til å lene seg bakover i direktørstolen sin og si “Aaaah, you guys are from Norway? I just have to say… ring-ding-ding-ding-dingeringeding!”.
Asbjørn Slettemark
