Enkelte band lar det seg ikke enes om. Min kollega Jørgen Hegstad skrev nylig en halv novellelengde om hvor høyt han elsker In the Aeroplane over the Sea, deres kanoniserte støyfolkplate fra 1998, mens en annen kontorkamerat av meg, Marius Asp, har – ved mer én anledning – utbasunert klart og tydelig hvor fordømt oppskrytt han mener låtskriver Jeff Mangums perverterte tekstunivers og skranglete indiejammer er.
Så har du meg, da, som har forsøkt å lytte til Georgia-kollektivet flere ganger, uten å egentlig ha funnet ut om jeg hater eller elsker musikken deres; det ene øyeblikket hører jeg en skingrende skjønnhet, det neste øyeblikket blir jeg lettere irritert av det påtatte amatørskapet. Men ettersom Øyafestivalen er et av stoppestedene under Neutral Milk Hotels gjenforeningsturné – og den første siden cirka årtusensskiftet – er det nå eller aldri for meg å gjøre opp en fullverdig mening om bandet, kringsatt av tårevåte indiehoder både med og uten det ikoniske albumomslaget tatovert på overarmen.
Akt 1: «Neutral Milk Hotel er noen jævla gjøglere». Umiddelbart føler jeg meg fanget i en episode fra Portlandia, den tidvis glimrende komiserien om hipsterhovedstaden Portland, Oregan, byen der unge folk drar for å pensjonere seg. Klovnekapteinen selv, Jeff Mangum, ligner en skjeggete boms som har forvillet seg opp på scenen, og samtidig klart å dra med seg en trommeslager iført Can-skjorte og Tom Selleck-stache (Jeremy Barnes), en ung, messingblåserkyndig George R. R. Martin (Scott Spillane), og, iført en Super Mario-aktig lue, finner du en bassbanker, banjoplukker og sagspiller (Julian Koster). Merkelig at noen så opptatt av sitt eget vesen insisterer på å føre fotoforbud. «Hi, everybody!, sier frontmannen vennlig etter innledende «Two-Headed Boy», og fortsetter: «We don’t really mind, but we’d prefer not to have our pictures taken.» Neivel.
Akt 2: «Neutral Milk Hotel er faktisk ganske flott». Også merkelig: Hvordan noen som insisterer så hardnakket på å låte som amatører klarer å låte så velspilte. Midtveis uti forlater samtlige medlemmer unntatt Mangum scenen, før han raller autoritært til åtteminutterstralten «Oh Comely». Fokuset hans på sæd, skjeder og fostre fremstår fortsatt noe krampaktig, men jeg er overrasket over hvor godt skjeggefjeset behersker å styre skuta mutters alene – og desto bedre blir det da hornseksjonen og resten av gjengen kaster seg på lasset fem drøye minutter inn i kuttet. Skulle man hørt!
Akt 3: «Neutral Milk Hotel blir nok ikke favorittbandet mitt med det første». Slik flyter det ene kuttet lekent kontrollert (eller var det insisterende ukontrollert?) inn i den neste, med Barnes hamrende ivrig og inspirert med på slagverket, både under «Ghost» og et gyngende instrumentalkutt i konsertens solide siste tredjedel. Og så er øyeblikket mange har ventet i årevis på over.
Akkurat hva jeg synes om konserten må nok være ganske irrelevant for alle aldrende og hulkende hipstere som har drømt om å få se Neutral Milk Hotel siden dagen de forelsket seg i In the Aeroplane over the Sea, men jeg tror faktisk at jeg har fått besvart enkelte spørsmål om hvem, hva og – ikke minst – hvorfor. Men, beklager, gitt, jeg tror virkelig ikke jeg orker å investere tilstrekkelig med tid som kreves for å få løst opp i dem alle.
Kim Klev
