Nå har jaggu også den nakkebrekkende metalcore-sjangeren gått tyggegummipop. Killswitch Engage har alltid flørtet med de store melodiene – kanskje best materialisert i uimotståelige «Starting Over» – men få har gått så langt i å håpe på listinger på diverse rockestasjoner som Memphis May Fire. Min kollega Asbjørn Slettemark er ikke noen fan av utviklingen, skal vi tro hans anmeldelse av årsferske Unconditional, bandets fjerde studioalbum.
Merkverdig nok prater faktisk vokalist Matty Mullins som om han har lang fartstid som programvert i kommersiell radio, og tatt grundig arbeidsskade av det. Beskjedene hans, både midt i og mellom kuttene, presenteres på et usedvanlig mekanisk og innøvd vis. Han virker fullstendig følelsesmessig frakoblet, selv når han beveger seg innpå temaer som hvor emosjonelt forstyrret et barn kan ende opp av å komme vokse opp i et skilsmissehjem – hvilket konsertkuttet «The Unfaithful» omhandler.
Forsøk eksempelvis å se for deg denne abrupte avslutningen, fremført på et par TV Shop-vennlige sekunder: «Thank you Norway. This has been an amazing experience. We will be back. Bring Me The Horizon Is Up Next.» Og før man får tittet opp fra notatene er de fullstendig forduftet – etter kun åtte småsvulstige metalcorelåter. Dette er kanskje «emo» i formatet, men blottet for de virkelige følelsene som kan spores i de fleste ledd til sjangerbrødrene Architects og nevnte Bring Me The Horizon.
I tråd med at alt sitter akkurat som det skal – småpratet, refrengene, growlingen, de buldrende breakdownsene – låter selvsagt settet til Texas-bandet bunnsolid. Men med dette bandet er overflaten både alfa og omega. Ta i betraktning at disse robotene er konstruert til å spille en feilfri tapning av tungrockklassikeren «Ace of Spades».
«The Rose» – et tidlig og typisk velspilt konsertkutt – handler angivelig om hvordan det er å spille i bandet deres. Den puslete refrenglinjen «We are the rose/We are the rose» forteller oss nok mer om Memphis May Fire enn bandet er klar over selv: Steller man nok med en rose, blir det uungåelig at tornene må gå.
Kim Klev
