Man kunne muligens håpe at Mayhems temaskifte fra forherligelse av det okkulte til det konspiratoriske på deres åttende fullengder, Esoteric Warfare, også skulle gjøre utslag i sceneestetikken deres.
Lite virker å ha endret seg rent visuelt – og for så vidt også musikalsk – siden sortmetallpionerene mante frem mørke skyer over Øyafestivalen i 2008. I den ene hånda til vokalist Attila Csihar dangler en renneløkke, mens et halvt tonn med grisekadavre fyller scenen bak ham – inkludert flere svineskaller satt i fyr og flamme. Og visstnok hadde de vært desto mer teatralske om ikke de reguleringsglade myndighetene ville satt ned foten, skal man tro et dagsferskt intervju i Morgenbladet.
Tre tiår ut i karrieren finnes det fortsatt lite som minner om Mayhem – på godt, og på vondt: Alle disse kulissene og tilbehørene oppleves komiske fremfor groteske, hvilket smusser til det som egentlig betyr noe: musikken. Jeg støtter med andre ord opp under humringen fra sidemannen.
Når det er sagt: Livebandet Mayhem er mer enn interessant nok om man fester pupillene på andre steder enn scenen. Jan Axel «Hellhammer» Blomberg, danner en skjødesløst fysisk lydmur med sine blastbeats, mens Csihars gutturale lyder og skrikende, pinte gitarvegger bygger opp under med de diabolske transetemaene.
Mayhem er i aller høyeste grad selve antitesen til Øyafestivalen, og de vet det godt selv. Dermed blir det et herlig tilbakelent konsertøyeblikk da kvartettens eneste originalmedlem, Jørn «Necrobutcher» Stubberud, forklarer at det ville være, som han sier, «fett å dra en kul cover»; med ett står den høyreiste Backstreet Girls-sangeren Bjørn Muller og synger med som det stod om livet. Da Øyafestivalen skal oppsummeres for året, vil nok «Du burde vært der» bli sagt om Mayhems konsert – muligens mye på grunn av andre fakter enn musikken, riktignok.
Kim Klev
