Hvert år blir noen av kveldskonsertene på Øyas Sjøsiden stående igjen som monumentale, minneverdige opplevelser. The XX, Fever Ray, Susanne Sundfør og Lykke Li er bare noen av artistene som har bidratt til tradisjonen, og fredag kveld skriver Baltimore-duoen i Beach House seg noe overraskende inn i rekken.
Les: Alt fra Øya | Se: Bilder fra Øya 2013
På plate er Beach House for all del fint, men også i relativt monotont og, vel – kjedelig. Slik var også deres siste konsert i Oslo, i fjor høst på Sentrum Scene. Når de går på scenen på Sjøsiden like før klokka ti denne kvelden er det mye som peker i retning av at også dette skal bli en midt på treet-opplevelse. Oppmøtet er, antagelig takket være Kratwerks parallelle konsert, noe glissent, og lyden er kritikkverdig. Gjennom de to første låtene forsvinner Victoria Legrands vokal i en utydelig grøt.
Låta «Norway» ble visstnok skrevet på en togtur mellom Bergen og Oslo for fire, fem år siden. Når den spilles som tredje låt på Sjøsiden skjer det noe; lyden har bedret seg, bandet mykner opp og når gjennom i større grad. Sola er på vei ned, og i skumringen kommer bandets backdrop med blinkende stjernehimmel og lys- og røykshow til sin rett.
Herfra og ut trollbinder Beach House, som live er en trio med Daniel Franz på trommer, sitt stadig voksende publikum på imponerende vis. Låtene er langt mer massive og buldrende enn på fjorårets Bloom og dens tre forgjengere, og anført av Legrands kraftfulle, men kattemyke, vokal utgjør de et hypnotiserende sett med svært få dødpunkter.
Gjennom konserten fremkaller Beach House nøyaktig den nostalgiske, rørende følelsen de må ha jobbet mot i utviklingen av sitt duvende drømmepopsound. Victoria Legrand gjør en fabelaktig innsats som frontfigur bak tangentene; ordene hun sier er velvalgte, men hyggelige, og tilstedeværelsen upåklagelig. Når «Myth» avslutter settet klarer hun ikke å holde tilbake headbangingen – og beviser endelig at Beach House har potensiale til å være langt mer enn et hyggelig, men kjedelig band. Nå gjestår det bare å videreføre kvalitetene til et eventuelt femte studioalbum.
Trine Aandahl
