– Skriker etter julegraut over hardcoretrommer

Nye låter er inne på vår Best akkurat nå-liste: Kvelertak, Natnael og Ulver er blant ukens utvalgte.

Kvelertak – «Julablot»

Kanskje er det litt ute av karakter når Kvelertak bidreg med ein julesang på lydsporet til ein familiefilm, men kvifor skal ein ikkje stole på at eit av landets beste band veit kva dei har gitt seg ut på?

Vel, det er kanskje ikkje «Dendrofil for Yggdrasil» for heile familien, men trass i å nok vere produsert for eit breiare publikum, let «Julablot» som klassisk Kvelertak.

Julefred og sentimentalitet må vike for dei velkjende gitarlinjene og taktskifta ein allereie forbinder med bandet, og det er unekteleg moro å høyre Ivar Nikolaisen i nissekarakter skrike etter julegraut over hardcoretrommer.

Det er ikkje gitt at dette skulle fungert, så det er godt å høyre at Kvelertak ikkje angrip oppgåva med ironisk distanse. Dette er heller lyden av eit band som heilt tydeleg har hatt det grådig moro med å arbeide fram sitt «På låven sitter nissen».

Sjur Systad Tyssen, anmelder

Misty Coast – «Do you still remember me?»

Med fare for å høyrast ut som ei scene i «Tre nøtter til Askepott», er den nye singelen til Misty Coast sentimental, men ikkje trist, og levande, men ikkje kaotisk.

Denne låten om å lengte etter ein annan stad, skape sine eigne minner og vere del av andre sine, balanserer nemleg på fleire frontar. Den smått sentimentale teksten står i kontrast til ein håpefull melodi, og den minimalistiske grunnkomposisjonen utfordrast stadig av ei rekke effektar og støyelement.

Det heile kunne blitt kaotisk, men motsetningane utfyller meir enn dei forstyrrer når alt flettast saman til eit svært behageleg stykke draumepop.

Der førre singel var meir direkte, viser «Do you still remember me?» ei litt nedpå side av Misty Coast. Viktigast er det uansett at to sterke singlar gir all grunn til å sjå fram til albumet «When I fall from the sky» i 2021.

Sjur Systad Tyssen, anmelder

Dårlig Vane – «Arbeid»

Det lyder godt og hardt fra bergensbaserte Dårlig Vane. Singelen «Arbeid» kom ut i forrige uke, og det med et smell!

De trenger trolig ingen nærmere introduksjon, og hitsingelen «Gikk i bakken» som plasserte dem på kartet passerte nylig elleve millioner avspillinger på strømmetjenestene. Den holder fortsatt koken, og siden da har vi fått en fyldigere katalog der gruppen har vekslet mellom både lavmælte og røffe lydbilder. Enten de har vært sammen eller hver for seg, så har det uansett vært gående.

Med Full Effekt Records i ryggen og Nado (Sebastian Jespersen) er «Arbeid» en hinsides fengende singel. Beaten bumper og hooket fester seg. Kraftige pianoakkorder innleder og smelter godt sammen med en kick som snurrer og ruller i produksjonen.

Tekstuniverset preges av fengende linjer, der alle tre får plass til å boltre seg. En personlig favoritt er Lars-Kristian «Kikkan» Holme sin linje: «Når du står og flexer på Instagram / kordan ser maten på bordet ut?»

Arbeidet merkes, og det er godt! Jeg er spent på hvilken retning det kommende albumet vil ta.

Faduma Mohamud, anmelder

Sløtface – «New year, new me»

Vi har alle en versjon av oss selv vi strever etter å bli. Den versjonen som sier de rette tingene, som aldri forsover seg og som husker bursdager. Det er også denne versjonen vi ser for oss når vi lager stadige nye nyttårsforsetter som vi aldri holder.

Det er dette Haley Shea synger om på Sløtface-låten «New year, new me». Alt håp og alle gode intensjoner som sakte, men sikkert renner ut i sanden. «New year, new me, it’s the greatest lie I always tell myself». De fleste kan nok relatere til det.

Låten har for anledningen fått en hakket mer feststemt innpakning enn den man møter på Stavanger-bandets album. Det sparsommelige lydbildet domineres av stemningsskapende strykere, og med Sheas klokkeklare vokal i sentrum har «New year, new me» fått et eventyrlig melodisk preg som tar oss glatt gjennom juletidens potensielle tjas og mas.

Kanskje klarer vi, men Sløtfaces hjelp, å lage overkommelige nyttårsforsetter i år?

Aurora Henni Krogh, anmelder

Oral Bee, Pimp Lotion, Emil Solli-Tangen – «Maske hele jula»

Helt siden Thomas «Mr. Pimp Lotion» Huse og Anders «Oral Bee» Smestad debuterte for tjue år siden, har det hersket forvirring blant det norske folk om denne musikken er rap man skal ta på alvor, eller bare er et eksempel på pur, uhemmet ironi.

Akkurat det spørsmålet blir stadig mer irrelevant. Og når Oral Bee fra tettstedet Tangen på Nesodden får gullstrupen Emil Solli-Tangen til å synge et latterlig fengende julerefreng mellom sin rapping av julevers som «jeg har på nissemaske, den er fra Gucci» og «jeg pynter treet som en G», så er alt jeg vet at jeg vil at jula mi skal være så cheesy som overhode mulig.

Denne singelen er noe så sjukt som Boyzvoice sin «Let me be your father x-mas» fusjonert med TIX sin «Karantene». Og ved å si det setter jeg kanskje farlig høye forventninger til både hvor mye du kommer til å flire av teksten og hvor ofte du kommer til å nynne refrenget over ribbe og sju sorter, men disse tror jeg faktisk blir innfridd. God jul!

Eskil Olaf Vestre, journalist

Natnael – «Bbyboo»

Når jeg blir lei meg over å ha gått glipp av 90-tallets store R&B-høydepunkter, kan jeg trøste meg med nåtidens EP-aktuelle Natnael.

I perfekt tid til «cuffing season» ankommer ukens varmeste låt. Det er Benjamin Pedersen som står for den imponerende produksjonen på «Bbyboo». Det klubborienterte sporet klinker til med plateskrætsj og lekne pianoklunk. Beaten gjør det vanskelig å ikke ville skli ut på kne og ta over dansegulvet.

Tenker vi på de sensuelle vokalene, kan vi enes om at det sikkert er lurt å ha et brannslukningsapparat til stede når man trykker «play».

Teksten skildrer øyeblikket man blir betatt av en bekjent tvers over rommet på fest. Vi har alle vært der. I motsetning til meg er «Bbyboo» storsjarmøren i gjengen med selvsikkerheten og veløvde sjekkereplikker.

Selvgodheten står kanskje ikke for fall denne gangen. Send «Bbyboo» til din babyboo!

Ronja Lorin Brox, anmelder

Elise Eriksen – «Less» feat. Shoffy

Elise Eriksen (17) er datteren til Mikkel Eriksen, en halvdel av R&B-produsentpionerene i Stargate (100 prosent sant), og jeg kan bare anta at lyden av digge beats i oppveksten har vært med å påvirke låtdebutantens musikksmak.

For «Less», som handler om uønsket avstand, er en uanstrengt popnugget hvor Eriksen gjør en finfin figur som vokalist, og det gir meg smaken på mer ukompliserte vibber fra denne kanten.

Jeg har aldri vært i Los Angeles, men jeg kan tenke meg at denne disco-infuserte poplåten er passende mens det cruises nedover Mullholland Drive, omringet av lukten av appelsiner og jasmin (i følge ryktene så er det sånn det lukter der nede) og drømmer om det livet.

Vi får ta til takke med nakkegyng på vei til butikken, enn så lenge.

Ali Soufi-Grimsrud, journalist

Ulver, Martin Glover – «Machine guns and peacock feathers» (Extended youth mix)

Remikser er en fin anledning til å trekke frem et kult spor fra Ulvers nyeste fulllengder, «Flowers of evil», som ble sluppet i august. «Machine guns and peacock feathers», her i en ny forpakning signert Martin Glover, er et lekent lydspor med kraftige outrun-vibber.

Dette kunne like gjerne vært en Depeche Mode-låt. Om låten føles yngre i denne nye «Extended youth mix»-miksen, er uvisst. Men med sine åtte (!) minutter, er låta en liten lytteopplevelse. Ikke at jeg har testa, men jeg vil tro den er optimal å jogge til.

Den frekke synthlinja har i det minste piercet meg, om ikke med maskinpistoler og påfuglgjær, men med en nyvunnet kjærlighet for Ulver jeg ikke har følt på flere år. Dette er NICE!

Kristina Bye, journalist

Fredfades,Ivan Ave
– «All G»

Komfortabel flyt og presise tekstlinjer fra Ivan Ave. Oppskriften fungerer like godt som første gang jeg hørte han for noen år siden. Det må ha vært på sommeren. Det er i hvert fall naturlig å tenke det, for uansett hva han gir ut eller hvem han jobber med, er musikken signert Ivan Ave som en frisk sommerbris gjennom luggen.

Samarbeidet med Mutual Intentions-kollega Fredfades er en fortsettelse i det som har blitt et velkjent format for rapperen: bedagelig rapping, tunge old school-vibber og tilgang til et rikt bibliotek av godt bortgjemte funk- og jazzskatter.

«All G» gjør det ekstra lett å drømme seg vekk fra korona-restriksjoner og morgener med frostrøyk. Selv om det er på nippet til å være for tøft for seg selv er dette et musikalsk samarbeid jeg gjerne hører mer av!

Bendik Hansen, journalist