Den britiske hypemaskinen har en tendens til å være i overkant ivrige. Serverer du engelske musikkblekker som NME eller The Guardian én eller to kurante låter fra et «fremadstormende» og «lovende» band, er de sjelden fremmede for å utrope dem som Storbritannias nye musikalske Messias. Derfor har jeg også gitt litt opp å bry meg om hva de mener om disse bandene. Egentlig mest fordi den britiske rockescenen forlengst har nådd et gulpende metningspunkt.
Les: Alt fra Hove
Peace på sin side utpeker seg imidlertid som over middels interessante i dette segmentet. Én ting er at de kan spille. En annen er debutalbumet deres av året, In Love. Den er nemlig en liten drømmejukeboks for fans av både bror og fars britpopplatesamlinger. Vet du å nyte band som The Stone Roses, Ride, Arctic Monkeys, eller Foals – jeg kunne fortsatt i en stund – vil man finne mye å glede deg over ved Peace.
«Indieband på Hove»-syndromets fremste symptomer er følgende: Mediokert, gjerne forbipasserende publikum – med unntak av den trofaste og entusiastiske klubben på fremste rad. Sånn er spillereglene, og spiller du i et mindre rockeband uten bredere appell har du å rette deg etter dem.
Worchester-kvartetten ser ut som (og oppfører seg som) det faste klientellet på din lokale rockeklubb. Med lange hårlokker, sleivete sosiolekt og hengslete kropper tar de spillereglene med klinkende ro. Først ut er tre velfremførte albumhøydarer, «Higher Than The Sun», «Follow Baby» og «Wraith». Livebandet Peace blir imidlertid ikke virkelig interessant før konsertens midtseksjon, der britene maner frem den atmosfæriske og Slowdive-aktige langbrenneren «1998 (Delicious)».
Heretter følger en håndfull spor ikke like interessante, men hakket mer tilfredsstillende for de klassiske rockehuene, deriblant «California Daze». Sjarmerende passende titter den etterlengtede solen frem fra skydekket under den avrundende surfpopperen «Lovesick».
At Peace med senkede skuldre takker for seg nærmest et kvarter tidligere enn hva programtabeller holder løfter om, er noe jeg verken syter eller jubler over. Tross alt: Peace presenterer den stereotypiske festivalkonserten – like hyggelig som forglemmelig. Men sånn er jo stort sett livet.
Kim Klev
