De har med seg 13 musikere på scenen lørdag formiddag, Oslo-duoen Mona & Maria. Når musikere som Ådne Meisfjord, Martin Horntveth, Marcus Forsgren og Knut Schreiner står til deres disposisjon burde de to jentene ha fått langt mer ut av de tre kvarterne de sto på scenen på Øyafestivalen.
Les: Alt fra Øya | Se: Bildegalleri fra Øya
De dempede og smakfulle låtene på debutalbumet My Sun er vakre nettopp i sin enkelhet. Det er befriende hvordan duoen får låtene til å skinne uten anmassende, store produksjoner. Men fra en svær festivalscene funker det overhodet ikke like godt å holde låtene på minimalistisk nivå. Det kunne kanskje fungert om vokalprestasjonene og -harmoniene satt perfekt; men det gjør de ikke denne dagen.
Å la så mange jobbe musikere så lite på scenen er et både uforståelig og kritikkverdig valg. Tre perkusjonister, to gitarister, strykere og blåsere kunne løftet Mona & Marias låter til nytt nivå, men bidragsyterne blir stående arbeidsledige for mye av tiden.
Mona & Maria har tydelig lagt mye arbeid i det visuelle tilknyttet konserten. Midt på scenen står et tre. De 13 musikerne er alle kledd i hvitt. Når Mona & Maria kommer på til «My Sun» er de kledd i side, vide, hvite kjoler med gullbroderi. All staffasjen til tross; de to når kun ordentlig ut til publikum i korte øyeblikk – som under deres nydeligste låt, «Golden Mind» og «Silent Summer», som gjorde jobben som singel fra albumet og er deres mest utadvendte låt.
De to vokalistene ser tydelig nervøse ut på den store scenen – hvilket selvsagt er forståelig, men allikevel påvirker helhetsopplevelsen. Å snu ryggen til publikum i de periodene du ikke synger er jo ikke et spesielt sjarmerende trekk. Riktignok løsner de opp mot slutten og takker for oppmøtet – men allikevel virker de smått pretensiøse der de står i sine gudinneaktige antrekk.
De 70-tallsinspirerte folkpoplåtene til Mona & Maria er fylt av værreferanser. Men selv med sola på deres side denne dagen, står konserten ikke igjen som mer enn en sløvende opplevelse
Trine Aandahl
