MÅNEDENS URØRT:Som barn følte han seg annerledes. Gjennom musikken kom selvtilliten

Under Henrik Felipes oppvekst i lille Kabelvåg, var det ikke mange andre 10-åringer som spilte saksofon og drømte om å bli rockestjerner.

Henrik Felipe (23) er en singer-songwriter fra Kabelvåg, som skiller seg ut med sine personlige tekster og dystre, r&b-inspirerte lydbilde. 

I starten av tjueårene flyttet den tidligere indierockeren til Oslo. Men når P3.no møter ham en sommermorgen i høljregnet på lille Dal stasjon nord for Gardermoen, er han nettopp kommet tilbake fra ferie ved havgapet i hjemtraktene i Lofoten. Mobilen har han bare akkurat fått tilgang til igjen.

– Jeg var på en seilbåt i mange dager uten dekning og telefon. Bare meldte meg helt ut av samfunnet, rett og slett.

Akkurat det er vår ferske «Månedens Urørt» glad i å gjøre, også i hverdagen hjemme på Grünerløkka. Når han skal skape nye låter, forlater han derfor storbyens kjas og mas og drar et stykke ut i skogene her på Dal.

Der ute ligger nemlig studioet til Henrik Felipes produsent Marius «Whose Rules» Elfstedt. Han har tidligere jobbet med indieband som Selmer og Mall Girl.

Vi springer gjennom klissvåte pytter og hopper i ly inn i bilen.

HYTTEKOS: Henrik Felipe er oppvokst i Kabelvåg, bor midt på Grünerløkka og spiller inn musikken sin på Dal i Eidsvoll kommune. FOTO: Eskil Olaf Vestre

– Marius har bygget et studio inni en liten brakke. Hit drar jeg uten å ha skrevet noe særlig på forhånd, kanskje bare et par idéer, og så blir det låter ut av det, forteller Henrik mens vi setter kursen til skogs.

Ganske snart ankommer vi det avsidesliggende studioet, som oser av hyttehygge. Rundt oss er alt grønt og rolig – omgivelsene preges av frodig skog og et digert, nedlagt gartneri der de forlatte drivhusene for lengst har blitt tatt over av vill natur igjen.

REGN OG INNETID: Henrik Felipe og Marius Elfstedt er klare for en ny runde hyttetur og studioarbeid. FOTO: Eskil Olaf Vestre

Henrik har siden oppveksten laget all musikken sin selv fra A til Å, men siden han møtte Marius for et par år siden, er nå alltid én annen person involvert i innspillingen.

– Disse studiosesjonene vi har sammen, kjennes så befriende. Her ute kan man bråke og spille trommer til langt ut på natta om man vil, uten å plage noen.

Måtte fylle stillheten med musikk

Helt siden barndommen i Kabelvåg har Henrik visst at det er musikk han ønsker å drive med. Den lille pjokken med de sorte krøllene var bare åtte år gammel da han begynte å ta gitartimer.

– Jeg hadde oppdaget Beatles og Rolling Stones og ville bli rockegitarist. 

Allerede som tiåring skrev han sine første låter.

– Jeg gjorde det ikke fordi jeg var glad i å synge. Det var nok heller det kreative aspektet ved det som appellerte til meg. De første ordentlige låtene, som var mer enn bare idéer, skrev jeg først på videregående.

GITARHELT: Som barn ville Henrik Felipe følge i fotsporene til John Lennon og Mick Jagger. Foto: Eskil Olaf Vestre

Henrik beskriver Kabelvåg som et stille sted.

– Det gjorde at jeg fikk lyst til å lage lyd, med musikk. På den måten ble det mer spennende å vokse opp der.

Som tiåring begynte han også å lære seg å spille saksofon. Han fortsatte å være fast bestemt på å bli rockestjerne i en periode, men med ett ga han opp musikken. I mange år, helt til slutten av ungdomsskolen.

Kjente annerledesheten på kroppen

– Jeg kommer jo fra en veldig liten plass, så det var rett og slett ikke noe miljø for det her. Vi hadde en kulturskole som satte opp mange teaterforestillinger og sånn, men det eksisterte ikke noe bandmiljø. 

Henrik kjente ingen andre som drev med musikk, og resten av vennegjengen hadde helt andre fritidssysler.

– Jeg ga opp musikk i mange år fordi jeg ikke hadde noen å gjøre det sammen med. Alle her spilte bare fotball og håndball, sukker han.

Henrik er adoptert, noe som bidro ytterligere til følelsen av å være annerledes.

HEVDET SEG MED MUSIKK: Henrik Felipe følte seg ulik de andre barna i Kabelvåg. FOTO: Eskil Olaf Vestre

– Jeg ble bare født i Colombia, så jeg har ikke hatt noe forhold til landet siden. I ettertid ser jeg likevel at bakgrunnen min garantert bidro til mitt behov for å skaffe meg en identitet under oppveksten.

– Nå har jeg riktignok aldri opplevd noen stygge ting, men når man føler seg som en av de eneste mørke ungene i Nord-Norge kjenner man det helt klart på kroppen at man er adoptert.

Disse opplevelsene styrket Henriks behov for å ha noe positivt å skille seg ut med, tror han – en måte å hevde seg på.

– Jo eldre jeg blir, jo mer selvsikker blir jeg på det å være adoptert og det å skille seg ut, takket være musikken – den har hjulpet meg noe enormt.

Den ukjente nykommeren Sheeran

På ungdomsskolen kom musikkgleden tilbake etter mange års pause. Henrik gir en viss britisk trubadur æren for det hele.

– Da jeg gikk i niende, oppdaget jeg Ed Sheeran. Han hadde akkurat sluppet sitt første album og var på ingen måte den svære artisten han er i dag.

Entusiastisk presenterte Henrik den mystiske, rødhårede britens låter til sine venner.

– Dette er en fyr som heter Ed Sheeran, måtte jeg alltid si. Snart endret alt seg for ham, samtidig som han forandret mye for meg også.

Henrik innså at det ikke var gitarist i rockeband han var ment å være. Han skulle bli singer-songwriter, som Sheeran. Helt på tampen av ungdomsskolen begynte han endelig å synge selv også.

– Det var på skoleavslutningen da vi gikk ut av tiende at jeg sang foran et publikum for aller første gang. Jeg fremførte en cover av «Rock and Roll» av Eric Hutchinson, en annen singer-songerwriter som ble spilt mye på radioen på den tiden. Jeg var så sjukt inni akkurat den typen musikk.

Viktig for nettverkingen

Henrik synes han var sent ute med å oppdage at han kunne, og ikke minst ville, synge. Siden har han aldri sett seg tilbake. Etter å ha skrevet sine første seriøse låter i løpet av videregående, bestemte Henrik seg for å satse fullt på musikken: Han satte kursen mot folkehøgskolen Trøndertun.

Der gikk han på vokallinjen. På produsentlinjen samme år gikk personen som senere skulle bli hans faste produsent og samarbeidspartner, Marius Elfstedt.

– Vi kjente ikke hverandre. Jeg tror faktisk vi ikke snakket sammen en eneste gang i løpet av året vi gikk der.

Etter de var ferdige, flyttet imidlertid de to talentene begge til Oslo og fortsatte med musikkstudier på Westerdals.

I STUDIO: Henrik Felipe og Marius Elfstedt finpusser vokalsporet på neste låt. FOTO: Eskil Olaf Vestre

DUO: Mellom innspillingene på hytta tar kompisene gjerne en runde PlayStation i sofaen. FOTO: Eskil Olaf Vestre

– Fordi vi var de eneste fra Trøndertun som begynte der, trakk vi helt naturlig mot hverandre.

Det ble starten på et viktig vennskap og profesjonelt samarbeid som har ført til mange kreative hytteturer på Dal.

– Derfor er jeg nå blitt en av alle dem som sier at man burde gå på folkehøgskole. Det er som de sier, utrolig viktig, om enn bare for å bygge kontakter.

Helten som ikke lot seg sette i bås

Under sitt år på Trøndertun spilte Henrik utelukkende indierock. The Strokes og Arctic Monkeys var hans store forbilder, og rockedrømmen fra barneskolen slo ut i full blomst igjen.

Men da han hadde begynt på Westerdals, oppdaget han plutselig et album som forandret alt for ham – og satte ham ut på den musikalske kursen han er på i dag.

LIVSLANG VENN: Henrik blir aldri helt ferdig med gitaren, selv om han nå synger i et elektronisk r&b-lydbilde. Live spilles de samme låtene akustisk. FOTO: Eskil Olaf Vestre

– I 2016 slapp Anderson Paak en skive som heter «Malibu», som ble den viktigste av alle for meg.

– Der fikk jeg høre en fyr som jeg ikke visste om jeg skulle kalle sanger eller rapper, som holdt på med musikk jeg ikke visste om jeg skulle beskrive som r&b eller soul eller noe fullstendig annet.

– Det er et kaos av et album, men også et nydelig et. Anderson Paak lot seg ikke definere, så jeg klarte ikke å sette fingeren min på hva det var han gjorde. Alt jeg visste, var at det han drev med, var fett. 

Frem til da hadde Henrik alltid lent seg på det han beskriver som rendyrkede sjangere.

– Der og da åpnet det seg en helt ny verden for meg: Jeg fant ut at det ikke behøver å være så mange regler. Den erkjennelsen hjalp meg enormt kreativt.

Synes man bør ta det rolig

Henrik begynte å bevisst skrive mindre konvensjonelle låter.

– Jeg ville det skulle være litt rare akkorder, litt mer «flow» og litt mer dybde i tekstene.

LEVER I NUET: Henrik Felipe i det forlatte drivhuset på Dal. FOTO: Eskil Olaf Vestre

Han sier han var ferdig med å synge uskyldige floskler om blind kjærlighet. Nå skulle det handle om tanker og bekymringer, sex og intimitet. 

– Idéen om at hver sang skal fortelle en historie, har hjulpet meg så mye. Nå skriver jeg om ekte ting jeg har opplevd, ikke bare ting jeg drømmer om. Anderson Paak viste meg veien: Det handler om kompromissløse sanger.

BREMS NED: Henrik Felipe synes ikke man skal forhaste seg sånn i tjueårene. FOTO: Eskil Olaf Vestre

Tematikken i Henriks låter er de vanskelige tjueårene og hans egne erfaringer med det motsatte kjønn.

– Folk stresser sånn over at de har bikket tjue og jakter utålmodig på den store kjærligheten når de egentlig bare burde slappe av. Ofte hopper man inn i noe før man egentlig er klar for det, tror Henrik.

Han tror det handler om forventninger fra samfunnet og om folkene man omgir seg med. For ham selv fungerer låtskrivingen litt som en psykolog han kan få tømt tankene til, innrømmer han og ler.

Henrik Felipe er «Månedens Urørt»

Urørt er P3s plattform for de ferskeste artistene i Norge, og hver måned trekkes det frem en artist som det norske publikumet bør bli enda bedre kjent med. I august er det Henrik Felipe som bærer tittelen «Månedens Urørt».

Ifølge Urørts prosjektleder, Nina Gjertsen, er Henrik et friskt pust.

Han er en spennende og uanstrengt artist med egenart, sier hun.

FAN: Prosjektleder i Urørt, Nina Gjertsen. FOTO: Daniel Bansal Dahn

Uttrykket vekker interessen med en gang. Den til tider mørke og mystiske r&b-pregede produksjonen passer perfekt til Henrik Felipes uanstrengte og kule vokal. Leken og kreativ melodi-og lydbruk med en god og smittende flyt: Det rett og slett umulig å ikke gynge med når dette kommer på øret! Nysgjerrigheten blir vekket og man får lyst til å høre mer og bli bedre kjent med Henrik Felipe som artist og type.

Selv synes Henrik det er stor stas å bli valgt ut.

– Å bli spilt på P3 hjelper mye. Hittil har det ikke vært lett for folk å finne musikken min. Jeg er sjukt dårlig på sosiale medier, og det å nå ut med med låtene mine skjer helt uavhengig: Jeg har ikke noe stort plateselskap i ryggen. 

TAKKNEMLIG: Henrik Felipe har måttet avlyse mange konserter i år. Å bli Månedens Urørt ble slik en sårt etterlengtet mulighet til å nå nye fans, synes han. FOTO: Eskil Olaf Vestre

Med minimal promotering og strategi, føler Henrik at det må ha vært kvaliteten på låtmaterialet som talte for seg selv. Å være Kabelvågs eneste tiåring som droppet fotball til fordel for saksofon og sekstitallsrock, lønte seg til slutt.

Utforsk Urørt-universet

Raw B var «Månedens Urørt» i juni. Hun hoppet av ungdomsskolen, fant noen beats på YouTube og oppdaget at musikken var hennes kall. Nå har artister som Linda Vidala og Safario allerede stor tro på hiphop- og r&b-talentet fra Holmlia. Les historien hennes her.

This Daze var «Månedens Urørt» i mai. Indiepunk-firkløveret fra Trondheim hadde aldri spilt konsert sammen før de varmet opp for Honningbarna på et utsolgt Samfundet høsten 2019. Les hvordan det gikk her.

Nå drømmer de om å spille på Roskilde og gjorde nylig en livespilling for Urørt på Henrik Felipes folkehøgskole Trønderturn, der de møttes for litt over et år siden. Der spilte de en energisk versjon av låta deres «A sign, the truth», i tillegg til en rå punk-cover av Girl in reds «Midnight love».

3. august klokken 10.51: Saken er oppdatert med mer utfyllende kommentar fra Urørts Nina Gjertsen.

3. august klokken 16.37: Saken inneholdt en lenke til Henrik Felipes låt «Scuti». Dette er nå rettet til låten «Backyard».

LES FLERE SAKER FRA URØRT: