Det er på ingen måte vanskelig å forstå hvorfor kanadiske Grimes trekker en anseelig publikumsmasse til sin konsert på Sjøsiden.
På sitt tredje og hittil beste album, Visions, fremstår hun – referansealarm! – som en tenkende kvinnes Lady Gaga, eller kanskje snarere en mer aggressiv og beleven Lykke Li, med Cocteau Twins, Zola Jesus og Gang Gang Dance i tung rotasjon på MP3-spilleren.
- Les: Alt fra Øya
- Se: Bildegalleri fra Øya
Men plate er nå engang plate og konsert er konsert, og Claire Boucher, som hun egentlig heter, faller totalt gjennom på Øyas nest største scene. Det begynner riktignok pent med «Symponia IX (My Wait Is U)», som de fremmøtte gjør sitt ytterste for å skravle ihjel. Grimes er alene på scenen, og det skal hun – med unntak av to robotiske dansere som bidrar med (ufrivillig) komikk – forbli gjennom hele konserten. Et mystisk – og ikke så rent lite kørka – valg.
Grimes er nemlig i grov manko på scenepersonligheten og publikumskontrollen som er påkrevd for å holde 30 minutter interessante og minneverdige. Det blir snarere noe amatørmessig og folkehøgskoleaktig over hele pakken hennes – tilløpene til klatring på synthstativet, overdosene av baklengsvokal-samples de gjentatte primalskrikene hun kverner gjennom delay-pedalen sin. Enerverende? Gjett, da vel.
Selv ikke perler som «Oblivion» og avsluttende «Genesis» makter å gjøre varig inntrykk. Dels skyldes det nok et vanskelig spilletidspunkt, og et munndiaré-befengt publikum – jeg har blitt han som snur seg og ber deg klappe igjen – gjør knapt saken bedre. Men hovedskylden har Grimes selv. Mer interessant og mindre «interessant» neste gang, takk.
Marius Asp
