Jeg er nødt til å starte der vi slapp sist, men tro meg: Jeg har ikke lyst til å gjøre sport av å kritisere Cir.Cuz sønder og sammen. Tvert imot prøver jeg å høre poprap-duoens andreskive med åpne ører. Cir.Cuz gjør det imidlertid ikke enkelt. Og jobben med å gjøre seg til narr klarer de helt og holdent på egenhånd.
Les også: Slakter musikkanmelderne
Mye er ved det samme siden sist gang disse to ga ut album. Sistesporet fikk det til å renne over for vår daværende anmelder Andreas Øverland, og også i denne omgang er det «den store finalen» som etterlater alle pluggene mine tent. Som en prikk over i’ene i lite imponerende avslutter de nemlig også denne skiva med en blåkopi («Skål») av Karpe Diem («Firogtyvegods»). Å drive plagiat på dette nivået – selv etter hard kritikk for akkurat dét på debututgivelsen – vitner i det minste om baller.
Dette er dog en drøy halvtime etter at jeg allerede har jobbet meg gjennom ni låter, hvor det stort flertallet er bygd på et nær identisk gitarriff. Ni intetsigende låter om rus, terningkast, tid, tull og fyll. Hvis Cir.Cuz‘ mål er å tjene penger og bli spilt på radio, tar jeg hatten av og viser all mulig respekt for at de (ifølge seg selv) har oppnådd akkurat dét. Da forventer jeg til gjengjeld at New Era-capsene løftes for vurderingen jeg gjør her.
På åpningssporet «Terningkast» står Cir.Cuz kult nok opp for seg selv mot mye av den usaklige kritikken de får. Dessverre mister de fort fokus, plaffer løs i alle mulige retninger og ender med ubehjelpelige linjer som «det er på tide å gå imot strømmen» og «sitter på nettet og bare tvitrer litt dritt», før de skyter seg selv med ni fulltreffere.
Med låter som «Supernova», «Tidløs» og tittelsporet blir Cir.Cuz spilt i høy rotasjon på mange frekvenser. De har også solgt til flere ganger platina. Det duoen ikke ser ut til å ville forstå, er at dette verken er synonymt med innovasjon, dybde og kvalitet eller rettferdiggjør deres manglende kreative evner. Det samme gjelder Mats Melbyes 18 år lange erfaring som musikkprodusent. Det gjør ham ikke nødvendigvis til en nyskapende produsent eller dyktig rapper. Noen ting er dessverre ikke så enkle.
På toppen av de mange elementene som trekker albumet ned kommer den grøtete rapesyngingen, som med få unntak mangler både god artikulasjon og variert tonefall. Enten må Cir.Cuz se seg fornøyd med at musikken de lager selger godt, tross dårlig kritikk, eller så må de nok bare prøve igjen. Eller kanskje ikke.
Adiele Arukwe
