Beezewax’ eneste album på åtte år burde vel strengt tatt bært tittelen Yesterday. Kenneth Ishak vurderte trolig om russebussen også ville duge som bandbuss da han og barndomskompisene fra Moss sendte debutalbumet A Dozen Summits til trykken i 1997, og et halvt liv senere søker Ishak & co. tilbake til sine beste år.
Video: Se Beezewax live hos Ruben
Men fremfor å dvele ved den livsbejaende powerpoppen som preget deres første utgivelser, eller det hakket mer americana-pregede uttrykket som skulle følge dem frem til da de gikk under jorden med Music for the Late Olivia Mordecai (2006), gir Tomorrow seg i kast med forestillelsen om at en bestemt flik musikkhistorien blåser spesielt mye nytt liv i hukommelsen.
Det albumbeste åpningskuttet “Hazzard” – med sine tilhørende western-brekk – låner kledelig nok stavemåten av “hazard” fra 80-tallsserien The Dukes of Hazzard; samme tiår som Tomorrow vader sonisk i. Her står nemlig The Cure, The Smiths og annen romantisk gitarpop fra det thatcheriske Storbritannia som de soniske fyrtårnene, med en mindre innflytelse fra de bandene som etter alt å dømme styrte en gjeng østfoldske indienerder i retning av Beezewax’ grunnleggelse (The Posies, Redd Kross og Teenage Fanclub).
Beezewax – «Everyone Will Tear You Down»
I likhet med låtskriver og frontmann Kenneth Ishaks to siste albumutgivelser – den tidvis praktfulle soloplata Kenneth Ishak & The Freedom Machines (2010) og popeksperimentene med Heyerdahl på Øen (2012) – stiller også Tomorrow med et énsifret antall låter. Det er godt mulig verdien av tolvsporsalbumet har minsket i strømmingens utålmodige tidsalder, men det gjør likevel at Beezewax’ sjette fullengder fremstår noe amputert – særlig når man ikke akkurat kaster seg selv etter repeat-knappen idet halvtimen runder av til “Forever”s bedagelige, Real Estate-referende dagdrømmeri.
Tomorrow er likevel et lekkert og vellydende album. Det kan nok delvis takkes Ishaks økte hyppighet som produsent – han har styrt spakene på både Thea & The Wilds og Kaja Gunnufsens debutplater av året, må vite – men også miksingen til amerikaneren Jorge Elbrecht, som blant annet har arbeidet med New York-trioen Violens. Det er et band som alltid har lånt iherdig fra de neonbelyste åttiårene, men ofte med mer interessante vendinger enn hva et returnert Beezewax makter betydelige deler av tiden.
Eksempelvis bærer «Hold Back», “Everyone Will Tear You Down” og «What Am I Doing Here» alle preg av å nesten være minneverdige låter. De summer skjønt, men forglemmelig forbi; ikke nødvendigvis så mye lyden av den første kjærligheten som lyden av en relativt hyggelig, tilfeldig valgt dag fra sommerferien mellom første og andre videregående.
Kim Klev
