La det være nevnt: Dungen er et av mine favorittband, uavhengig av tid, sted og sjanger.
På sitt beste besitter frontmann Gustav Ejstes og übergitarist Reine Fiske en såpass unik forståelse av prog, jazz, folkemusikk og psykedelisk rock at genierklærte tronarvinger som Tame Impala fremstår som bleiknebbede etterplaprere i forhold. Dette gjelder også i livesammenheng; konserten på Parkteatret i kjølvannet av Skit i allt dunker fortsatt i tinningen når jeg tenker på den.
Som andre band ut på Sjøsiden under Øyafestivalens andre dag – kuriøst nok som erstatning for indie-r&b-chanteusen Solange, om jeg har forstått det riktig – er det imidlertid lite som stemmer for kvartetten. «Mine damer och fasaner» kommer i en slurvete tapning, blottet for suget og tyngden jeg forbinder med den, og den skal dessverre sette en standard for de påfølgende 35 minuttene.
Ejstes vokalprestasjoner, som forøvrig aldri har vært gruppens sterkeste kort, er under enhver kritikk, men mer oppsiktsvekkende er det at bandet rett og slett ikke låter bra – verken på i utgangspunktet nydelige, dempede spor som «Marken låg stilla» og «Du e för fin för mig» eller et mer hektisk instrumentalspor som «Blandband». Inntrykket av fire karer på en spontan, middels fruktbar seanse i øvingslokalet i Stockholm hefter ved store deler av opptrinnet.
Høydepunktene – de forekommer, tross alt – er i denne omgang «Festival» og «Panda», begge fra gjennombruddsplaten Ta det lugnt. Det kan kanskje skyldes at disse låtene er blant bandets mest kontante, med færre muligheter for å surre dem bort. Men med Dungens betydelige kapasitet i mente: Dette holder ikke.
Marius Asp
