– Trenger ikke å kunne synge

… for å være med i et band. P3 møtte Matt Berninger som fikk vokalistjobben i The National fordi han ikke spilte noen instrumenter.

Øyafestivalen er godt i gang. Festivalglade mennesker strømmer til Tøyenparken i Oslo for å få med seg både norske og internasjonale artister. Ett godt stykke unna festivalen, inne på The Thief møter vi Matt Berninger, vokalist i Brooklyn-baserte The National.

I den mørke, men svært trendy resepsjonen setter vi oss ned foran et sjakkbord. Norge har jo en verdensmester i sjakk, men han påpeker raskt at han ikke kan spille.

– Jeg har aldri lært meg dette spillet, sier han lattermildt og lener seg tilbake.

Musikk i mørket

Han er hyggelig, slår en spøk og smiler. Vi mimrer tilbake til 2010 da The National gjestet Øya og Operaen. Matt forteller at han husker den dagen godt. Eller. Han husker Operahuset, men ikke så mye av selve opptredenen – noe han sjeldent gjør ifølge ham selv.

Konserten fikk imidlertid en femmer av P3s anmelder som skrev at: Med landets beste lyd i ryggen sparket The National i gang Øya-uka, og beviste at rock og Operaen er en kombinasjon vi bør få mer av.

– Hva er forskjellen på å ha en gigg inne vs. ute som på en festival?

– Jeg personlig gjør ikke noe annerledes. Jeg går inn i mitt eget hode og lukker øynene uansett om vi spiller ute eller inne. Da vi først begynte å gjøre festivaler ute ble vi som regel booket til å spille midt på dagen, eller i 12-tiden på dagen. Det var veldig rart, fordi var vante til å spille på mørke barer, i tillegg til at de ikke var mange folk som møtte opp. Dette var når vi fortsatt var veldig små og ukjente.

– Men det å gå fra kjipe barer til store festivaler med solskinn var veldig rart.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det var fremdeles lyst da Matt Berninger og resten av The National sto på scenen på Øyafestivalen 2014. (Foto: Kim Erlandsen, NRK P3)
Det var fremdeles lyst da Matt Berninger og resten av The National sto på scenen på Øyafestivalen 2014. (Foto: Kim Erlandsen, NRK P3)

Går inn i sin egen sone

– Følte du at musikken deres passet til å spille på dagtid?

– Nei, det gjorde jeg ikke. For å være ærlig vet jeg ikke hvor mye musikk som egentlig passer til solskinn. For meg passer all slags musikk best i mørket.

– Men da vi hadde holdt en del konserter på dagtid sluttet jeg å tenke og bekymre meg over det. Når det gjelder selve konsertene våre går jeg inn i en annerledes sone. Jeg drikker mye vin og lukker øynene mine. Nå registrerer jeg det ikke så mye, miljøet hvor vi spiller. Vi er heldige som får spille på utrolige plasser, men med en gang showet starter forsvinner mesteparten av det.

Les flere saker om The National her.

Under konserten i Operahuset prøvde han seg på noe nytt. Ikke crowd surfing, men crowd walking. Berninger tok nemlig beina fatt og gikk oppover langs stolene, som visstnok skal være ganske dyre. Han ler litt og blir nesten litt sjenert.

– Konsertene våre er ofte hensynsløse, morsomme og intense.

– Jeg visste ikke at stolene var så dyre og jeg husker ærlig talt ikke når jeg begynte med det. Men jeg må understreke at jeg ikke er en crowd surfer, men jeg liker å gå langs publikum. Konsertene våre er ofte hensynsløse, morsomme og intense.

Synging har aldri vært viktig

Selv om det The National har hele seks album i baklomma, som stort sett har fått glitrende tilbakemeldinger, har ikke alltid Matt vært sikker på at han faktisk kan synge. Det skjønte han for ikke lenge siden.

Les også: Sørgmod i brøstet (5/6)

– I løpet av de siste årene har jeg vel kommet fram til at jeg ikke synger så verst. Jeg brydde meg egentlig aldri om det å synge, sier han og legger til:

– Da vi startet bandet ble jeg vokalisten fordi jeg ikke kunne noe annet. Jeg kunne ikke spille piano eller gitar, så det å synge var det som var igjen for meg. På college fikk jeg være med å synge i et band som ble kalt Nancy. Da fant jeg også ut at jeg likte å skrive låter, men jeg følte aldri at synging var viktig.

– Jeg mente at man ikke trengte å kunne synge for å være i et band. Og det mener jeg fortsatt.

Men så ble han vokalist i et av verdens mest kjente indierockbandet. Også lurer du kanskje på hvorfor det ble akkurat rock?

– Søsteren min kom hjem en dag med The Smiths, R.E.M. og gamle U2-plater. Jeg husker at de albumene, pluss mange andre, var spesielle og de betydde noe mer for meg. Det var mer enn underholdning og mer enn bare musikk. Fram til da så jeg på musikk som underholdning, men så hørte jeg på disse bandene.

– Hva er den beste låta som noen gang har blitt skrevet?

– Det tror jeg det er ingen som kan svare på, men jeg holder en knapp på The Beatles’ “A Day In The Life”. Den låta gjør så mange forskjellige ting. Det er detaljer og mystikk i den. Det er en sånn låt som høres ut som den er større enn en sang.

Mer enn kun om et rockeband

Ikke nok med at de er på turne – i dag ble også filmen «The National: Mistaken for Strangers», som er en dokumentar som følger rockebandet på turné, lansert i Norge. Matt synes filmen, som handler om bandet hans, er bedre enn bare en film om bandet.

– Den handler bare litt om bandet. Hvis du vil se eller lære om vår prosess og våre hemmeligheter, får du ikke se eller vite det ved å se filmen. Den handler mer om hvordan folk behandler hverandre, familie og hvordan folk kan slite med ulike ting. Den tar også tak i hvordan å komme over usikkerhet.

– Filmen ble mye mer enn kun om et rockeband på turné, og jeg føler den gir et bra portrett av broren min, meg selv og bandet.

Intervjuet er gjort av Ruben-redaksjonen og du kan høre mer fra praten med Matt Berninger på Ruben på P3 i høst.

Her kan du se traileren til «The National: Mistaken for Strangers»:

Mer fra Øya