Det manet til stinn brakke allerede en time før en av årets åtte headlinere (en halvtime forsinket vel og merke) skulle trykke sin første play under Hovekveldens siste og desidert største konsert.
Martin Garrix fylte nettopp 18, men har allerede klart å skaffe seg et gigantisk publikum langt unna sine egne landegrenser. Og man begynner selvsagt å lure når fyren så vidt har en låtkatalog på Spotify, langt fra et album, og kun et par hits å vise til. Det er dog ikke i nærheten av noen stopper for den purunge DJ/produsenten denne kvelden – for å si det svært underdrevet.
For når Garrix drar i gang de første låtene, deriblant Naughty Boys «La La La»-mashup – akkompagnert av heftige røykbomber og lys – forvandles Hoves nest største scene, omringet av gran og furu, til de store slettene man kan se i de kjente ettervideoene fra de største elektronikafestivalene verden over. Det er tydelig at vi også her til lands har kommet oss på den store elektrobølgen, og «den yngre generasjonen», ser ut som en synkronisert hær der de hopper i takt med den blytunge bassen som går igjen i nesten hele settet.
Lightsticks og viftende hender kan observeres med fascinasjon fra de bakerste rekker, og det er ingen tvil om at publikumet står for det meste av stemningen på slike DJ-konserter. Remixer av storheter innen sjangeren som Eric Prydz, Sebastian Ingrosso, Hardwell, Showtek, Calvin Harris og David Guetta får folk til å nærmest miste fatningen. Musikken fungerer som en slags rus og Garrix drar i gang allsang, selv uten å synge en eneste strofe. Vi snakker massive hits. Alt pumpes ut og blandes med hans egne produksjoner. Ikke en låt spilles for lenge. Konfettikanonene, røykspylerne og flammeeffektene kommer ikke et sekund for sent.
Hove-publikumet er festivrige og lette å tilfredsstille. Martin Garrix er midt i sin egen målgruppe. Han kunne like så godt stått blant de i underkant av ti tusen festivalgjengerne, der han står og danser bak spakene. Det kan ikke være lett å holde koken alene, kun utstyrt med to spillere og en mixer, men Martin når ut til med korte setninger til publikum og høye hopp til hans utallige mange «dropp».
Det er overveldende å se hvordan hans egne hits («Animals», «Wizard» og «Helicopter») trollbinder publikum, og selv det visuelle glisner (særlig sammenliknet med gårsdagens Disclosure-konsert) blir det bare småplukk i denne massive helheten. Etter 50 minutter begynner det å gå mot kvelden, eller rettere sagt morgenen og de siste dragene føles derfor noe langstrakte.
Hove omtaler Garrix som den nye Skrillex og om han ikke har en like særegen stil og uttrykk som sistnevnte – har han alt som trengs for å bli en av de største innen sitt felt.
