Tro det eller ei, kjære leser under 25 år: Det fantes en tid da man som musikkelsker enten måtte elske eller hate U2. Det er ikke så forferdelig lenge siden, heller.
Men det siste tiåret har kvartetten – godt hjulpet av den nitriste forrigeplaten No Line On The Horizon (2009), som jeg trolig ga et terningøye for mye i min anmeldelse – falt abrupt og brutalt under den popkulturelle radaren. I 2014 gir verden i det store og det hele en jamn faen i hva de grandiose irene måtte foreta seg. Det er kanskje ikke det verste utgangspunktet for et livstegn.
Les kommentar: Noen å hate
Å gjøre narr av premisset for dette «overraskende» gratisalbumet – feterte og irrelevante rockere pirker overfladisk i fordums sult – er såre enkelt. Men i praksis er det jo dette U2 har bedrevet fra og med trauste, men anstendige All That You Can’t Leave Behind (2000), da de la bak seg eksperimentalismen, humoren og den postmoderne uroen som preget deres mest fruktbare kunstneriske periode (les: nittitallet).
På Songs Of Innocence har bandet med seg Danger Mouse, Paul Epworth, Ryan Tedder og Flood bak spakene, uten at noen av dem legger så altfor hørbare avtrykk på produktet. Dette er hovedsaklig minste-felles-multiplum-rock som forlengst har blitt foredlet av bandets direkte etterfølgere, bare mer skamløst (The Killers) og refrengsterkt (Coldplay). Da hjelper det lite med halvhjertede shoutouts til Ramones og The Clash – de peker først og fremst på U2s egne mangler.
På «California» (There Is No End To Love)» parafraseres finske The Rasmus’ hit «In The Shadows», av alle ting, og det lånes generelt raust fra nær pophistorie. Men melodiene er gjennomgående ikke minneverdige nok til at de bærer gjentatte runder med Bonos stadig mer anstrengte knekk dansende i øregangene. Direkte dårlige er kun «Raised By Wolves» og «Volcano» – særlig sistnevnte er en brautende ikke-låt som viser at bandet kanskje har sagt det meste de har å si på dette tidspunktet.
Mot slutten av albumet skjer det imidlertid noe. Skuldrene senkes; tvilen og ambivalensen som tilhører et halvkjørt liv får snike seg inn. Det resulterer i to av bandets sterkeste låter på snart 15 år – den beint fram nydelige, synthdrevne balladen «Sleep Like A Baby Tonight» og dumpe, dempede «Troubles», der Lykke Li viser seg som en overraskende perfekt vokalmatch for vår mann med det hvite flagget.
U2s status som et av verdens største rockeband synes ugjenkallelig tapt. Men Songs Of Innocence er likevel et lite steg i riktig retning. Noen må forvalte De Store Følelsene, også i 2014 – da er ikke disse karene de verste å ha i bakhånd.
Marius Asp
