Lyden av pappaproblemer

Pasha, Linda Vidala og Arshad Maimouni vokste opp uten fedre. De bruker musikken som terapi.

De fleste av oss trenger mest sannsynlig ikke leite lenge i spillelistene våre for å finne en sang som handler om vanskelige familierelasjoner.

Undertegnede spilte P!nks «Family Portrait» og «Because Of You» av Kelly Clarkson på repeat i barndommen, og det er rimelig å anta at alle har hørt «Cats In The Cradle» av Harry Chapin på et eller annet tidspunkt.

«Daddy’s home / You say that like that means somethin’ to me / You’ve been gone a mighty long motherfuckin’ time / For you to be comin’ home talkin’ that «daddy’s home» shit,» rapper den avdøde artisten 2Pac i låta «Papa’z Song».

Han er ikke den eneste som har brukt musikken til å uttrykke seg om et anstrengt farsforhold.

Uten pappa

I den nye dokumentarserien «Uten pappa» møter hovedperson Mikkel Niva R&B-artist Arshad Maimouni og rapperne Pasha og Linda Vidala. Alle tre har vokst opp med kompliserte forhold til fedrene sine, og bruker musikken som terapi.

Programleder Mikkel Niva møter Arshad, Linda og Pasha i serien «Uten pappa». Foto: Hans Petter Skolsegg

– Jeg sleit med å snakke med foreldrene mine om det, så jeg brukte musikken. Det er jo det man har hørt fra man var liten, at musikk er et medium for følelser, sier Linda Vidala.

De fleste kjenner henne nok best fra den omdiskuterte låta «Bængshot», som hun ga ut sammen med KingSkurkOne i fjor, men bak rapping om cannabis og alkohol befinner det seg en artist som også skriver låter om langt dypere ting.

Som 15-åring valgte hun selv å kontakte barnevernet for å få flytte hjemmefra. Hun var 8 år gammel første gang hun skrev en sang om faren sin. Da hadde hun oppdaget Eminem, og kjente seg igjen i hans frustrasjon.

– Han tar det virkelig til «the next level» med å skrive om følelsene sine på godt og vondt. Da skjønte jeg at musikk kan være ganske mørkt og fortsatt føre noe godt med seg, forteller hun.

Linda, Arshad og Pasha tror mangelen på en farsfigur i livene deres har gjort dem sterkere. Dessuten håper de musikken deres kan være til hjelp for andre i samme situasjon.

– Jeg håper de som hører på får det samme ut av låtene mine som jeg gjør av andres låter. At de tenker, “oi shit, det er akkurat sånn jeg har det”. At det treffer skikkelig, da, sier Pasha.

Selv har han latt seg treffe av artister som Frank Ocean og J. Cole.

– På mixtapen til Frank Ocean, Nostalgia, så synger han, «You can’t miss what you ain’t had / Well I can». Og det synes jeg var jævlig fett sagt. Sjæl, ass, sier Pasha, som vokste opp uten pappa.

Arshad Maimouni har selv vært en av de artistene som har truffet noen. For noen år siden slapp han en låt som skulle få en helt spesiell betydning for et annet menneske.

– Det kom en dame bort til meg og sa, «Du må vite at den låta er grunnen til at jeg lever i dag». Det betyr mye for meg. Når du bruker musikk som uttrykksform, så gir du slipp på det. Det lever fortsatt sitt eget liv og det kan hjelpe andre, sier Arshad.

Arshad var 12 år gammel da han kuttet kontakten med faren. Foto: Hans Petter Skolsegg

Artisten med den fløyelsmyke stemmen gjorde seg bemerket med EP-en Verdier i 2015 og har i ettertid sluppet flere singler, inkludert «Tilbake til meg» med Lars Vaular og Amanda Delara.

Arshad var 12 år gammel da han kuttet kontakten med faren. Han forteller om en far som til stadighet sa hvor mye han elsket sønnen sin.

– Hvis han elsket meg hadde han ikke satt meg i en situasjon der jeg måtte velge om jeg ville ha han i livet mitt eller ikke, sier han.

Han relaterer seg til 50 Cent, som også vokste opp uten en farsfigur. Alt han kan i dag har han måttet lære seg selv. Både ved å gjøre ting riktig og ved å drite seg ut skikkelig.

– Du blir din egen far. Ingen holder hånda di eller forteller deg hva som er rett og galt. Du må finne ut av det selv, forklarer Arshad.

Musikk som terapi

Arshad er gammeldags. Han tror ikke på det å gå til psykolog, og musikken ble hans terapi. I musikken finnes det ingen regler. Ingenting er feil. Men hvordan funker egentlig musikk som terapi?

Hans Petter Solli er førsteamanuensis og postdoktor i musikkterapi ved Norges musikkhøgskole, og jobber som musikkterapeut ved Lovisenberg Diakonale Sykehus. Han mener musikk gir mange muligheter for bedre helse og livskvalitet.

Hans Petter Solli jobber som musikkterapeut. Foto: Kjetil A. Bjørgan

– Forskning fra musikkterapi og psykisk helse viser at det er spesielt på fire områder at musikkterapi har effekt: motivasjonen øker, relasjoner og sosialt samspill bedres, det gir hjelp til å regulere følelser og det øker livskvaliteten.

Solli legger spesielt vekt på at det for mange er lettere og mer sosialt akseptert å ta opp emosjonelt vanskelige tema i en sang enn å snakke om det.

– Musikken gir en estetisk innpakning og en ramme som gjør det tryggere å kjenne på følelser og tørre å kommunisere disse. I musikk og poesi kan man tilsløre noe av det man ikke ønsker si så tydelig, eller man kan forsterke budskapet gjøre det mer aggressivt og direkte. Du har et mye større repertoar å spille på enn ved å bare bruke verbalspråket.

Linda, Pasha og Arshad lager musikk om vanskelige farsforhold for å «deale» med det. For dem hjelper det like mye å skrive disse tingene nede og synge dem høyt, som å snakke med noen. Det er en måte å rense tankene på. Få ut aggresjon og frustrasjon. Sortere litt.

– Det kan være at jeg føler meg litt dritt en dag og begynner å lage musikk for å få hodet over på noe annet, og så kommer det da. Alle de tingene som jeg har følt på, men ikke klart å sette ord på. Tingene som jeg ikke klarte å si til moren eller faren min, forklarer Linda.

Linda Vidala bruker musikken til å sette ord på vanskelige følelser. Foto: Hans Petter Skolsegg

I begynnelsen syntes hun synd på seg selv og skrev veldig mørke tekster. Hun har lært mye av å skrive låter om seg selv og sine egne opplevelser.

– Jeg slutta å skylde på andre. Føkk «blame game», liksom. Hvorfor skal jeg skylde på alle andre rundt meg for hvordan jeg har det? Inkludert foreldrene mine, sier hun.

Savnet etter en farsfigur

Også Pasha har akseptert at ting er som de er. Ifølge han finnes det et tydelig bilde på hvordan en familie skal være, men at det ikke er noen som har det ideelle hjem.

Han er kanskje en av Norges gladeste rappere, og valget om å ta en glad og energisk rute som artist har vært bevisst. I 2013 mistet han onkelen sin og havnet på et dårlig sted. Musikk fikk frem positive følelser selv om han var langt nede.

– Jeg kunne begynne å grine av de rareste låter, typ Aqua. Da innså jeg at å spre glede er sjukt viktig. Hvem vil høre på en norsk rapper fra Bærum rappe om at han har det dårlig?, spør han.

Pasha vokste opp uten pappa, men vil bruke musikken sin til å spre glede. Foto: Hans Petter Skolsegg

Men det er med Pasha som med alle andre: det finnes flere sider ved han som menneske. Og som han selv sier, så kan man ikke lage køddelåter hele tiden.

Han og moren flyttet til Norge fra Iran mens han ennå var en baby. Tre år senere døde faren i en bilulykke i Iran. Pasha husker fortsatt morens reaksjon da hun fikk beskjeden. Likevel tok det noen år før han begynte å spørre om faren. Han ville jo vite hvorfor han hadde krøller når resten av familien hadde rett hår, eller om han hadde søsken på farens side.

– Moren min hadde ikke så mye å fortelle, så jeg måtte bare akseptere ting sånn de var. En dag begynte jeg å skrive på en låt som ikke skulle være noe spesielt. Så kom den gode «flowen» og det var som å tømme ryggsekken.

Sånn ble låta den første låta om en pappa han ikke hadde til. Pasha veit ikke om han vil gi den ut. Ingen av prosjektene hans så langt har passet. Han vil ta seg god tid med å lage noe så personlig.

– Den skulle egentlig på min neste plate, men da hadde den kommet etter låter med tekster som «Smoke with a motherfucker, fuck with a motherfucker,» så det hadde ikke akkurat funka så bra, forteller Pasha og ler.

Arshad og Linda derimot, slipper begge snart låter om nettopp dette temaet. Låta til Arshad heter «Fiksjonelle far». Tittelen sier vel sitt.

– Den handler om en far man aldri hatt, og det å klare seg selv om den ideelle far ikke har vært til stede. Følelser som kommer til uttrykk er savn. Savnet etter en farsfigur, forteller Arshad.

I «Natteravn» synger Linda om den klassiske følelsen du har når du har mye tanker om kvelden når du ikke får sove og reflekterer over eget liv. «Ingen var der og sang nattasanger for meg,» synger hun i låta.

– Det skjedde ikke, men jeg gikk fortsatt min egen vei, og sier for eksempel til faren min i låta at, «Så lenge jeg holder meg på plass mentalt og gjør greia mi, så kommer jeg til å klare meg».

Hun gleder seg, for hun har ikke gitt ut noe seriøst på denne måten ennå. Hittil har låtene handlet mest om fest og moro.

– Det blir veldig deilig å få gitt ut noe som kan fortelle noe mer om meg som person, som jeg håper kan hjelpe andre også.