Man kan bli ør i hodet av indieband med åpenbart artsy ambisjoner – kun en sjelden gang har kunsten noe for seg utover å være nettopp et transparent slør av kunst. Personlig stiller jeg meg dermed forvirret til hvordan et band som Alt-J – en så utvilsom dråpe i et hav av eterisk popmusikk – har karret til seg både en og to musikkpriser og radiosingler. Man skal ikke se lengre enn til bandvennene og sambritene Wild Beasts, før melodiene til Cambridge-kvartetten blir pinlig nakne.
Nåvel: I den grad Alt-J låter er uengasjerende i albumuniverset, var jeg forventningsfull til at de smått selvironiske tendensene skulle slå ut i full gledesblomst på scene. Og sant nok, Alt-J starter godfjasete ved å entre scenen til Tyga-bangeren «Rack City», etterfulgt av deres lekre introspor fra An Awesome Wave. Særlig takket være trommis Thom Green – og hans merkbare tilstedeværelse i lydbildet – låter det lekkert.
Men Alt-J daler kjapt ned i ren og skjær søvndyssing. Verken «Tesselate» eller «Something Good» er særlig mye til låter, mens det store problemet er den overanonyme frontmannen Joe Newman. Det krever sin kar og dertilhørende strupe for å få den beryktede a capellaen til å gli under hudfoldene. Jeg tviler ikke et sekund på at soulnytenker How To Dress Well var i stand til dét under Hovefestivalen, men Newmans begrensede evner som sanger gir de nedstrippede vokalpartiene motsatt effekt. Det irriterer langt mer enn det rører.
Midtveis stiger imidlertid kvartetten ut av den smittende likegyldigheten, når de drar frem sin gøyale Dr. Dre/Kylie Minogue-mashup «Slow Dre». Den står imidlertid påfallende nok igjen som konserthøydepunktet; a capella-partier og overdrevent flyktig låtmateriell følger igjen tett etter. Hadde det ikke vært for at den umiddelbare festsirkelen sluttes med «Higher Ground» av TNGHT, tror jeg nesten at jeg hadde vært nødt til å tatt meg en liten halvtime på øyet.
Kim Klev
