Med et vesentlig «yet?» sløyfet fra albumtittelen til Sharon Van Ettens fjerde fullengder, oppleves Are We There mindre som et utålmodig spørsmål enn en usikker påstand. Hvilket faller ganske naturlig: Følelser som forvirring, ambivalens og usikkerhet har vært gjennomgående tematikk på samtlige av hennes utgivelser så langt – fra den spartanske debuten Because I Was In Love (2009) til det ypperlige gjennombruddsalbumet Tramp (2012). Are We There er intet unntak.
Van Etten opplevde at ufordelaktig mye av samtalen rundt Tramp dreide som produksjonshåndverket til The Nationals Aaron Dessner – et mulig resultat av bransjens og pressens stadige tunnelsyn hva gjelder evnene til «kvinnelige musikere». Derfor bestemte hun seg for å ta spakene i egne hender med oppfølgeren, uten at det har ført med seg store endringer i lydbildet. I likhet med forgjengeren befinner også Are We There seg i krysningspunktet mellom sårbar indierock og sakral americana, med Elliot Smith og kanadiske Feist som soniske søsken.
Har du spist negler i påvente av Are We There, har nok den storslåtte seksminutteren «Your Love Is Killing Me» fått avspillingstelleren din til å knele, og det er ikke uten grunn: Van Etten har aldri sunget bedre eller mer intenst, mens hennes klokkeklare vibrato kombinert med arenaklare marsjtrommer truer med å ta livet av hele følelsesregisteret. I samme større-enn-livet-åndedrag, fortjener også åpneren «Afraid of Nothing» en uthevet fotnote.
Men der Tramp dveler i en sammenhengende midtempomelankoli, er motsetningene merkbart større på Are We There. Det gjør beklageligvis også albumet vanskeligere å elske – hvilket jeg tilsynelatende kan virke alene om å mene. Midtseksjonen, som spenner fra døsige «Tarifa» til Cocteau Twins-sjablongen «Break Me», består av låter som er like fine som de er underveldende.
Radmagre ballader som «I Love You But I’m Lost», «You Know Me Well» og «I Know» kan treffe som en knyttneve i solar plexus under de rette omstendighetene, men disse minner primært om låter man har hørt nok av – særlig satt opp mot den sakrale søndagspoppen på Lows grovt oversette The Invisible Way av fjoråret.
Sharon Van Etten – «Every Time the Sun Comes Up»
Aller best er Van Etten tross alt når enkelte solstråler får glimte gjennom de venetianske persiennene. På den utmerkede vokseren «Taking Chances» er i det minste glasset halvfullt, mens rekkene med fagottblåsere tilfører «Nothing Will Change» en sårt savnet varme etter den heller bleknebba sporrekken nevnt ovenfor. Aller best er likevel den upåklagelige «Every Time The Sun Comes Up», en selvskreven kandidat idet årets beste låter skal oppsummeres. Hun hadde opprinnelig tenkt å stryke den spøkefulle linjen «I washed your dishes/but I shit in your bathroom», men ved å beholde den har hun også spart på albumets mest menneskelige og avkledde øyeblikk.
Hvis det ikke allerede var klart, er samtlige spor på Are We There mer eller mindre kjærlighetslåter. På Van Ettens tidligere plater har tekstene rotert rundt et manipulerende monster av en ekskjæreste; på album nummer fire er hatet vendt innover, fordi turnétilværelsen gang-på-gang roter til for et forhold som virkelig betyr noe. Sånt kan bli til utmerket musikk, som det er en del av på Are We There, så 33-åringens mesterverk lusker muligens rundt neste sving.
Kim Klev
