Han er en skrue, denne 41-årige familiefaren, elektrikeren og visesangeren fra Sokndal, Rogaland. Alltid mildt nevrotisk, deltidsmisantropisk og undrende over dagliglivet og lokalsamfunnet, har han klart å skape seg en fanskare like bred som Atlanteren; Frank Tønnesen kan like gjerne opptre på grendehuset i Lom som, skal det vise seg, på Hovefestivalen en ellers kullgrå juliettermiddag.
Les: Alt fra Hove!
I utgangspunktet hadde jeg den klassiske (og dørgende kjedelige) fireranmeldelsen klar i hodet: Bandet spiller godt og stødig, men grunnet regn og dårlig oppmøte klarer det aldri bli noe mer enn forglemmelig hygge. Heldigvis klarer Tønes og bandet hans – bestående av de musikerne som finnes i lokalmiljøet, kan man anta – å bringe lun varme, brede glis og samhold til det som raskt utvikler seg til den beste førfesten man kan tenke seg.
Mye av grunnen til at Tønes står så mange nordmenn nær er at hans distriktscountry består av like deler humor som hverdagsfilosofi. Jubelen, klappingen og allsangen kommer tidlig på grunn av liveklassikeren»Yatzy», samt «Bjørnar Vigeland», som er blant sporene som lener seg mest mot Rorbu-vitsing (les: disse får Tønes-kritikerne til å vifte med knyttnevene). Samtidig serveres flere musikalske høydepunkter som et delikat grillspyd: Eksistensialistiske ballader som «Min venn», «Lyset» og «Mystisk liv», alle fra fjorårets råflotte Sån av sålve, burde få de samme Tønes-kritikerne til å tie.
Tønnesens urmorsomme dialog med hovepublikummet er heller ikke mulig å komme unna: 1. Da de evinnelige forespørslene om å spille «Sånn koga eg», signert den mest rallende og festglade fansen, avvises plent med «Jaja, eg ska spelle Kogesangen etterpå, eg må bare varme opp fyst. Han er ei påkjenning for meg.» 2. Da Frank Tønnesen roper ut etter en viss publikummer, kompisene hans begynner å rope ekstatisk, og Tønes sier «Eg skulle si at mor di har satt inn penger på konto, men at du må ta det med ro.» 3. Da Tønes glemmer verset på «Eg går og legge meg» og publikum ler med ham, ikke av ham, idet han hopper rett til refrenget.
Kort fortalt: Tønes skiller seg radikalt ut fra festivalprogrammet. Én ting er at noe så lite ungdommelig som tradisjonell country trekker til seg en jevn strøm av publikum, en annen – og den viktigste grunnen – er at Tønes klarer å få en regntung nedtur av en festivalettermiddag til å ende opp som noe varmere, mer fintfølt og lattermildt enn hva 80 prosent av resten av artistene på festivalen vil være i stand til. Selv på en god dag.
Kim Klev
