Purunge retrofetisjister med et særdeles godt øre for musikken fra før muren falt er alltid en søt kuriøsitet. Eksempelvis: For kun kort tid siden stod syttenåringen Joey Bada$$ på Amfiscenen og rappet som om Notorious B.I.G. hadde til gode å dø.
En av de største her akkurat nå er vel likevel Jake Bugg (19), som med det selvtitulerte debutalbumet av fjoråret maktet å klarte til den gjeve #1-plasseringen på de britiske albumlistene. Et ekstatisk engelsk pressekorps jublet over hans langfinger til stort sett alt annet enn country, blues og rock ã la Jimi Hendrix, Led Zeppelin, The Everly Brothers og – om han vil det eller ei – Bob Dylan.
Bugg virker likevel umiddelbart overrasket over den hylende fanskaren han har fått på denne siden av nordsjøen, der han stolt og perpleks prøver å holde smilet tilbake idet han går på scenen. En ting er i hvert fall klart: Dette handler kun om Jake Bugg og hans rusty old guitar, som han gjerne kaller den.
Jeg kan ha vært vel streng i bedømmelsen av Jake Buggs debutplate; men grunnen til at jeg ikke føler helt på britisk presses messiasomtaler av Bugg er først og fremst at flere av låtene på Jake Bugg ikke er helt der. På en scene får imidlertid låtene hans, særlig «Seen It All» og «Simple As This» hakket mer kjøtt på beinet.
Buggs nye låter (de er det for anledningen en deilig håndfull av) lener seg mot et mer selvsikkert uttrykk enn artisten har dyrket tidligere, mens barblues-kuttene hans («Trouble Town», «Lightning Bolt») er utvilsomme humørløft, og får enkelte hovepublikummere til å kaste seg på en god, gammel twist.
Seansen er usedvanlig hyggelig, spesielt når Bugg drar på med singelen «Two Fingers» og ikke minst Neil Young-coveren «Hey Hey, My My (Into The Black)». Men det er en harmende faktor at ungfolen – bortsett fra innledningsvis – virker så stiv. Fryser han? Er han sjenert? Eller har suksessen i hjemlandet gjort ham overlegen?
Akkurat hvorfor er ikke så viktig, sannsynligvis er det snakk om sjenanse, men jeg skulle gjerne sett ham igjen en annen gang. Da minst like tilfreds som musikken og – ikke minst – fansen.
Kim Klev
