Det er umulig å finne en fasit på hva som har vært det beste i løpet av et langt musikkår. Og selv om vi i P3 har offentliggjort hva vi mener er årets beste norske låter, årets beste internasjonale låter, årets beste norske album og årets beste internasjonale album, er vi langt fra enige på de fleste punkter.
Hver dag frem mot nyttår skal vi i P3 Musikk-redaksjonen offentliggjøre hva som har vært våre personlige favoritter i musikkåret 2013, både hva gjelder album, låter, konserter, uforglemmelige øyeblikk, og mye mer.
I dag: Ida Skogvold, musikkjournalist i Lydverket
Album som fortjener ekstra skryt
Oneohtrix Point Never – R Plus Seven
Nok et mesterverk signert den Brooklyn-baserte synthsavanten Daniel Lopatin. Denne gang byr han på en mørk, men likevel optimistisk reise tilbake til et åttitall der man syntes det var stas med komputerlyder og gledet seg til å ta flyvebil-førerkort rundt millenniumsskiftet. Men R Plus Seven er ikke bare naivistisk synthrunking. Lopatin har satt sammen et fabelaktig fletteverk av nydelige teksturer og vokalsampler til et fascinerende lydlandskap som, hele platen igjennom, er direkte vakkert.
Hør albumet i Spotify eller Wimp.
Årets låter
Kacey Musgraves – «Merry Go ‘Round»
Vår alles kjære “Trailer Swift” er hakket vassere enn sine samtidige countrypopsøstre, og serverer en utsøkt og humreverdig tekst i fengende sørstatsdrakt. Glimrende trailer park-poesi, med linjer som «same hurt in every heart / same trailer, different park».
Pusha T feat. The-Dream – «40 Acres»
Clipse-helten Pusha T messer en særs utleverende tekst om sin mørke fortid, og med seg på laget har han den silkemyke røsten til The-Dream. Alt The-Dream tar i blir til gull, og denne dystre rapballaden er intet unntak. Usedvanlig avhengighetsdannende låt som festet seg ved første gjennomlytting, og ble der hele høsten.
Hjerteslag – «Ikkje tenk på det»
Seilte raskt opp som en av årets Urørt-favoritter for min del. Deilig, melodiøs indierock fra sympatisk Bergen-band, med flust av referanser til barndomshelter som Broder Daniel.
Jeg har også laget en aldri så liten spilleliste, bestående av femti kremlåter fra året som har gått. I tillegg til godsakene nevnt her, inneholder den megahits fra godtfolk som Savages, Touché Amoré, Tim Hecker, Ondt Blod, Obliteration, Foxing og iampsyencefiction. Sjekk den gjerne ut, og send meg en hissig tweet om hva som mangler!
Wimp: Topplåter fra 2013
Spotify: Topplåter fra 2013
Årets beste konsert
Godspeed You! Black Emperor på Øyafestivalen var en maktdemonstrasjon. Likevel er det nok den gjennomtrivelige sommerkvelden på Sandermosen-festivalen jeg setter aller høyest. Norges beste band, Youth Pictures of Florence Henderson, fikk for andre år på rad invitert fantastiske emoband til den nedlagte togstasjonen, og i likhet med vertene leverte amerikanske Annabel og Dowsing knakende gode konserter.
Som oppvarming fikk vi et lekkert sett fra iampsyencefiction, og den særs dyktige trubaduren gjorde seg fantastisk godt fra et togstasjonvindu, med publikum rundt bålet midt i skogen.
Årets dårligste konsert
Øya-konserten til Rodriguez ble naturligvis en aldri så liten skuffelse. Jeg har lengtet etter å se ham live siden re-issuen av Cold Fact i 2008, og det aldrende folkrockikonet klarte så vidt å spankulere over scenen, langt mindre å innfri de enorme forventningene. Uendelige gitarstemmingpauser ispedd litt sur breking fra Rodriguez var rett og slett ikke nok til å redde opptredenen, selv om brorparten av låtene i utgangspunktet er fantastiske.
At publikum hvinte så fort han viste litt viskelærhud fra scenekanten, får stå for tenåringsjentenes regning – denne konsertopplevelsen var langt fra sexy.
Årets mest oppskrytte
Arcade Fire. De kommer uansett aldri til å gjøre disco bedre enn på «Sprawl II (Mountains Beyond Mountains)», så de kan like gjerne legge paljettslengbuksene på hylla.
Årets største nedtur
Alle de hysterisk morsomme skrotingene som trodde de var nyskapende ved å forsøke å gjenskape Ylvis’ «The Fox» med andre dyr eller gjenstander. Aller verst er de nordnorske tannklinikkarbeiderne og deres «The Tooth». «Knaske, knaske, knaske litt» … Ouch.
Årets største overraskelse
Mark Kozelek & Jimmy LaValle – Perils from the Sea. Hvem skulle tro at folkrockfantomet Kozelek skulle kle den minimalistiske elektronikaen til LaValle (bedre kjent som The Album Leaf)? Tekstmessig er han på høyde med det beste fra Sun Kil Moon- og Red House Painters-katalogen – hør bare på den sørgelige historien om Kozeleks befatning med den ulovlige immigranten Gustavo, i låten med samme navn. Uendelig rørende, og fantastisk pent.
http://www.youtube.com/watch?v=3nSuTSyymvU
Årets beste musikkvideo
Cold Mailman – «My Recurring Dream». Videoen er en fascinerende loop av lekre bilder, signert André Chocron, som også lagde den nydelige timelapse-videoen til «Time is of the Essence».
Årets OMG/WTF-øyeblikk
Albumcoveret til Idol-Steffen. Nei, forresten: Romanias bidrag til Eurovision. Opera møter dubstep ispedd litt MGP-glitter fra en fyr iført Dracula-kostyme, komplett med kvinne i skjørtet, som gikk opp i falsett etter tjue sekunder – og ble der.
Årets danselåt
The Thermals – «Born to Kill»
Åpningssporet på den nyeste Thermals-skiva er energisk og fengslende i sin enkelthet. Ingenting får det til å rykke i dansefoten som et hissig krigsrop av typen «I was born to kill / I was made to slay, unafraid to feel / blood on my hands / when you command I will». Noe vi alle kan kjenne oss igjen i der, altså.
Låten jeg gråt mest til i 2013
Jeg gråter alltid mest til Kari Bremnes’ «Hurtigrute», men den kom strengt tatt ikke ut i år. Ellers gråt jeg en skvett til DJ Broiler-trilogien, men ikke fordi den er bra.
Gleder meg mest til i 2014
Neutral Milk Hotel. ATP-festivalen der Jeff Mangum var kurator i fjor var jaggu fanken en opplevelse av de sjeldne, men det skal bli godt å se hele gjengen på én og samme scene under Øya-festivalen, og gjerne på en klubbscene før den tid – bytter bort lillesøstera mi mot en billett hvis noen sitter og ruger på en!
