Det er umulig å finne en fasit på hva som har vært det beste i løpet av et langt musikkår. Og selv om vi i P3 har offentliggjort hva vi mener er årets beste norske låter, årets beste internasjonale låter, årets beste norske album og årets beste internasjonale album, er vi langt fra enige på de fleste punkter.
Hver dag frem mot nyttår skal vi i P3 Musikk-redaksjonen offentliggjøre hva som har vært våre personlige favoritter i musikkåret 2013, både hva gjelder album, låter, konserter, uforglemmelige øyeblikk, og mye mer.
I dag: Martin Joheim, musikkjournalist og anmelder.
Album som fortjener mer oppmerksomhet
London Grammar – If You Wait
Sjeldent at noen artister rører så mye i meg som det London Grammar har gjort det siste året. Det 11 spor-lange albumet If You Wait er rett og slett en perle fra start til mål, og inneholder nydelige låter som «Wasting My Young Years» og «Strong». Sjekker du ut deluxe-versjonen finner du i tillegg «Help Me Lose My Mind», låta som vi i P3 mener er årets beste.
Hannah Reids stemme er, etter min mening, en av popverdens vakreste, og har en dybde som få kvinnelige artister kan måle seg med. Gleder meg til å høre mer fra denne trioen.
Hør albumet i Spotify eller Wimp.
Årets låter
Twenty One Pilots – «Car Radio»
Første gangen jeg hørte denne låta, ble jeg ikke spesielt imponert. Men etter å ha hørt den en rekke ganger i løpet av det siste året, har den stadig krøpet høyere opp på min 2013-liste, og nå er den absolutt blant mine favoritter. Vokser og vokser og vokser.
Bastille – «Pompeii»
Briten med den deilige dialekten har virkelig fått sitt store gjennombrudd i 2013, og «Pompeii» er høydepunktet på debutalbumet Bad Blood. Jeg er spesielt svak for den herlige koringen, som etter hvert er blitt Bastilles varemerke.
The 1975 – «Chocolate»
Dette er en av de få låtene fra 2013 der jeg ikke har noe negativt å trekke frem. Har sikkert hørt låta hundrevis av ganger, og er fortsatt ikke lei.
Årets beste konsert
Sting på Stavernfestivalen. Hadde egentlig ikke de største forventningene til denne konserten, men da engelskmannen åpnet med “If I Ever Lose My Faith In You”, “Every Little Thing She Does Is Magic” og “Englishman In New York”, var det gåsehud over hele kroppen. Jeg fryktet på forhånd at Sting skulle spille gjennom settet som om det var ren rutine, men både han og bandet var virkelig til stede, og leverte en konsert i hvert fall ikke jeg kommer til å glemme med det første.
Årets dårligste konsert
Alt-J er i utgangspunktet ikke et typisk konsertband med store hits, men det går an å gjøre mer ut av seg enn det guttegjengen gjorde på Slottsfjellfestivalen i sommer. Lite show og humørløse vokalprestasjoner gjorde det hele til en søvndyssende affære.
Årets mest oppskrytte
The Strokes. Synes for øvrig at de alltid har vært litt oppskrytte, men deres Comedown Machine fortjener ikke mer enn en treer på terningen.
Årets største nedtur
Hadde vel kanskje ikke forventet det helt store, men jeg synes det er synd at mine gamle helter i Kings of Leon ikke leverte bedre enn de gjorde med Mechanical Bull. Hvor har gløden og råskapen blitt av?
Årets største overraskelse
At en norsk humorduo skulle nå sjetteplass på kanskje verdens viktigste hitliste, og få nesten 300 millioner visninger på Youtube, var noe jeg ikke så komme. Må ha gjort vondt for seriøse, norske artister med internasjonale ambisjoner.
Årets beste musikkvideo
Jeg føler ikke at 2013 har vært det helt store musikkvideoåret, men jeg kommer ikke til å glemme Yoko Ono Plastic Ono Bands «Bad Dancer» med det første.
Musikkvideoen til Mumford & Sons «Hopeless Wanderer» er også ganske morsom.
Årets OMG/WTF-øyeblikk
Det var veldig morsomt å se Bigbang-vokalist Øystein Greni late som han var Stein Torleif Bjella i det etter hvert så legendariske Spellemann-intervjuet. Ekstra morsomt var det at Lars Vaular hev seg med på spøken.
Årets danselåt
Vanskelig å svare noe annet enn Daft Punks «Get Lucky».
Årets gråtelåt
Har vel strengt tatt ikke grått til musikk i løpet av dette året, men London Grammar har fått meg nærmest.
