Det naturlige problemet ved å skape musikk som fremstår kald, blek og fremført med en aura som er kalkulert avsondret og følelsesløs, er at man som lytter sliter med å føle noe tilbake. Legg til en albumtittel som Sleeper, låttitler som «Dreamo», «Light, See» og en cover av det nederlandske bandet Shocking Blues «Daemon Lover», og man har en pakke som får filmmusikken fra Blue Velvet til å høres ut som «Vårsøg».
[soundcloud url=»http://api.soundcloud.com/tracks/69303873″ width=»100%» height=»166″ iframe=»true» /]
Får man først hasen på denne følelsesmessige atskillelsen, er det derimot fort gjort å bli avhengig; singel «Lifeissin» er en god portal inn til hennes sfære – lydlagt av dugelige mengder romklang, dvelende gitar og sparsommelig perkusjon. Man synes å høre samarbeidspartner Emil Nikolaisen et sted der inne, og også et solid musikalsk bånd til det forrige albumet til Oslobandet Maribel. Fra Sleeper utkrystalliseres favorittene tidlig, og det er de som har et driv i bunn: «It May Well Die», «Dreamo» og klapp-drevne «How Much» er knallsterke eksempler på hvordan Carmen Villain til tider er ved siden av og forbi både norske og internasjonale stjerner i samme segment. Spesielt sistnevnte, som i tillegg til et nydelig, støyende mellomparti også i større grad leker seg med formelen – et grep man kunne brukt oftere.
Les også: Blakk, men lykkelig
Jeg kunne godt ha tenkt meg at albumet var en smule avkortet. Interludiene «Light, See» og «Slowaway» synes ikke å fylle en spesiell funksjon her, og den Shocking Blue-coveren drukner i hennes egne låter, som er langt sterkere og mer interessante. Det er en styrke ved Sleeper at det ikke fires noe på strengheten, men det fordrer da også at lytteren er tilstede og spiller relativt høyt; dette fungerer dårlig som bakgrunnsmusikk.
Sleeper er et modig og temmelig dekadent stykke musikk, og slik sett en interessant parallell til navnesøsteren: Den italienske sangeren/skuespilleren Carmen Villani, som jeg antar artistnavnet spiller på. Hillestad har en imponerende selvsikkerhet både i låtskriving og utførelse, så får vi bare håpe at publikum våger å gi albumet en sjanse. Jeg angrer ihvertfall ikke.
Jørgen Hegstad
