Jeg har en kompis som er en kløpper på å parodiere John Olav Nilsen. Det er ikke spesielt vanskelig, hevder han – rist sammen et knippe ord med urbane, gloomy konnotasjoner, syng dem så begrenset og småsurt du klarer og husk – for guds skyld! – å rime, koste hva det vil av bagateller som poetisk verdighet og setningsstruktur.
Les: Alt fra Øya | Se: Bildegalleri fra Øya
Det er lett å gjøre narr av bergenserens evinnelige glorifisering av «de vakre taperne» (sukk), og jeg skal langt fra skryte på meg å ha etablert noe nært forhold til John Olav Nilsen & Gjengens tredje plate, Den eneste veien ut, som kom i fjor. Det burde jeg kanskje gjort – i det minste etter bandets dønn overbevisende innsats på Øyas siste dag å dømme.
Omtrent fire år har gått siden sist jeg så denne gjengen på en scene, og de er knapt til å kjenne igjen. Én ting er bandet, som har tatt steget fra å være en temmelig uforutsigbar (og tidvis amatørmessig) samling musikanter til å bli en enhet med betydelige muskler og profesjonalitet. Men viktigere er hovedpersonens egen utvikling: I 2013 utstråler Nilsen en genuin trygghet på scenen, ikke bare attityd. Den bruker han til å synge sikrere og bedre enn noensinne.
«Nesten som eg lever» åpner ballet, og den er en god indikasjon på at ting også har skjedd på låtskriverfronten. Nærmere lykken har JON&G aldri turt nærme seg, og det smitter over på et raust antall oppmøtte.
«Kinesisk fyrverkeri» og «Lengsel i luften» befester bandets grep på henholdsvis stram postpunk og hellströmsk øsepop, men minst like morsomt er det å høre dem fra sin groovy (seriøst!) side – «Hundeår» og «Klokkene» er prakteksempler. Da får det heller være at spoken word-partiene i «På et blunk» tynges ned av nødrim-o-rama også i levende live.
Høydepunktet er likevel avslutningslåten «Hull i himmelen», åpningssporet på debuten For sant til å være godt, der allsangen lokker fram noe som minner mistenkelig om et smil på John Olav Nilsens lepper (men ikke sitér meg på det). Grunn til å være fornøyd med dagen har han uansett.
Marius Asp