Når den røde gardinen faller fra Amfiet på Øya, virker det som publikum har en time med høyeste alvor i vente. Delara er alvorspreget i ansiktet. Konserten åpner slik som det Spellemann-vinnende debutalbumet «Shahrazad» (2023), med «Free my people free their love», før det glir inn i «Didn’t you know».
Siden Amanda Delara debuterte med «Paper Paper» i 2017, har det vært få trivielle innslag i hennes utgivelser. Den iranskættede artisten har jobbet iherdig for sine overbevisninger og protester.
Tydelige standpunkt
Debutsingelen «Paper paper» handlet om klasseskiller. «Checka» med sveitsiske Loredana tok for seg kvinner i maktposisjoner, EP-en «Et lite stykke Norge» om minoritetskvinner og å være delaktig i formingen av norsk kultur.
Og da debutalbumet «Shahrazad» kom i fjor, kunne man nærmest se det duppe i kjølvannet av protestene i Iran, som følge av Mahsa Aminis død.
Det er nesten enklere å oppsummere hennes ikke-politiske låter. Coveret av svenske «Josefin», for eksempel – en låt som blir et av mange innslag på Amfiet. Delara tramper i dørene. Musikken er ladet, og satt i spill av ambisiøs, umiskjennelig pop.
Kjente triks
For pop blir det. Pop med litt R&B, pop med mye synth og pop med litt vise. Og selv om det blir noe malplassert pyro innen de første ti minuttene på scenen, letter røyken og alvoret.
De røde tørklærne som har blitt delt ut på forhånd, heves i været under låten «Kalash». Delara kommanderer en mesterlig takt, mens hun rapper feilfritt og lettbeint.
Men det må hverken rekvisitter eller pyro til for at Delara tar full kontroll over den knappe timen hun har til rådighet.
Hun får sletten av publikummere i Tøyenparken til å ta bølgen for crew og band. Hun inviterer en publikummer som har vært gjenganger på konsertene hennes opp på scenen under «Gunerius», og dirigerer frem kontrollert allsang på «Piya piya calling» og «Nå er det oss».
Og ikke minst deler hun Tøyenhavet i to og tar «Volare» på gresset.
Bransjens tørre kjeks
– Det var sånne små kommentarer som «skal du bli statsminister neste, eller?»
Slike ting fikk Amanda Delara høre i begynnelsen av karrieren, kunne hun fortelle i en panelsamtale under bransjefestivalen Bylarm i fjor. Hun ble rådet til å «roe ned på politikken».
Til tross for dette, har Delara fortsatt å lage politisk pop jevnt over. Også i dag tar hun seg tid til å dedikere låten «Chesme Man» til barna av den iranske nobelprisvinneren Narges Mohammadi, som står i publikum.
Å be artister legge lokk på det politiske, kan nok være kommer av en frykt for at det skal skremme vekk både enkelte lyttere og samarbeidspartnere. Ja, musikkbransjen, og menneskene i dress bak musikken, er nok ofte akkurat like kyniske og redde som man kan se for seg.
Men er det grunn til bekymring?
Denne dagen på Øya kommer med ingen åpenbaringer, men stadfester atter en gang at tydelige standpunkt gir musikk egenart. Enten det er Kaja Gunnufsen som ransaker tilværelsen som kvinne, 9 grader nord som formidler glatt om tamilsk kultur og uttrykk, eller Delara som synger en coverlåt på persisk.
Gå for gull
Politisk musikk kan ha mange ansikt. Delara har omfavnet flere av dem, og gir så mye at man nærmest ser stemmebåndene spenne seg som strikk i halsen.
Hun er ikke kontrær eller provoserende, men navigerer med autoritet og trygghet mellom dramatikk, sårbarhet og fest i egne låter. Den dedikasjonen er smittsom. Og ikke minst gjør det at Delara kan gå for gull, i OL i publikum.
Tekst: Ellisiv Sunde Myrva
Foto: Tom Øverlie, NRK P3
FESTIVALSOMMEREN 2024:
