Jeg er sikker på at noen kanskje tenker at politivolden vi er vitne til, kun skjer i USA, og at rasisme er annerledes her. Så det bekymrer deg ikke like mye. Men som én som er svart, kan jeg fortelle dere at rasisme har vært en del av mitt liv i Norge siden jeg var barn.
– Ornella Lalisa Hjelpdahl
✊?
Det er onsdag morgen. For et døgn siden gikk Instagram i svart, bilder av «Black lives matter»-protester fyller sosiale medier, og engasjementet på nett står i flammer.
28 år gamle Ornella kjenner at noe har våknet i henne. En følelse hun har forsøkt å dempe i alle år, men som hun ikke lenger kan holde tilbake.
Hun plukker opp telefonen og formulerer velkjente, men likevel fremmede ord. En oppfordring hun har vært redd for å ytre tidligere, selv til sine nærmeste venner.
Så publiserer hun innlegget på Instagram.
Alene mot urett
Ornella er opprinnelig fra Rwanda og vokste opp i Sandefjord som én av få med en annerledes hudfarge i området.
– Jeg følte meg ofte alene i oppveksten min.
I vennegjengen ble det aldri pratet om utfordringene Ornella måtte håndtere på grunn av hudfargen sin, situasjoner de andre aldri opplevde:
Hatefulle og rasistiske kommentarer fra fremmede.
Mistenksomme blikk som våket over henne i butikker.
Urimelige påstander og diskriminering.
På barneskolen brukte medelever n-ordet om Ornella, men det var aldri noen som irettesatte barna eller forsvarte henne. Ingen forklarte hvorfor det var feil.
De bare lo – og Ornella lo med dem. For hun turte ikke annet.
– Det er vanskelig å stå opp for seg, helt alene. Frykten for å miste vennskap og bli holdt utenfor var alltid der.
Ornella jobbet hardt for å tilpasse seg menneskene rundt, og hun følte hun måtte skjule viktige deler av seg selv for å bli akseptert.
– Jeg har undertrykt min egen kultur for å ikke risikere å bli behandlet annerledes.
De rasistiske slengbemerkningene og opplevelsene skulle bli mange med årene.
– Selv om jeg føler meg like norsk som andre i landet, så skjer det likevel med meg.
Og hun lærte raskt at temaet ikke var ett som burde ytres høyt. For når hun tok det opp med hvite nordmenn, ble opplevelsene hennes ofte bagatellisert og stemningen klam og ubehagelig.
– Jeg har fått høre at jeg bare tolker det som rasisme fordi jeg er usikker, eller at jeg overdriver.
Føles annerledes nå
Selv om rasisme ikke har vært et tema i den nære vennegjengen, opplever hun likevel at vennene hennes har støttet henne.
– Jeg har mange nære og gode venner. De ser forbi hudfargen min og tenker på meg som det individet jeg er. Mange har nok tenkt at jeg er sterk nok til å klare det selv.
Det er ikke deres feil at temaet har blitt tiet om, understreker hun. Samtidig har fortielsen gjort at hun har følt seg alene.
– Vi er indoktrinert til ikke å snakke om det som er litt ubehagelig.
Men denne gangen er noe annerledes.
– Jeg har fått et par meldinger av mine nærmeste. Innlegget mitt har fått dem til å reflektere.
Tiden er inne for å begynne å snakke om det på ordentlig, tror Ornella.
– Dette føles som en revolusjon der også hvite tar del i debatten. Det har ikke vært sånn før.
Ornella håper nå at samtalen kan gå begge veier.
– Jeg er ikke ute etter å konfrontere noen, men ønsker en dialog. Jeg er klar for å ha den åpne dialogen.
Derfor begynte hun samtalen hjemme med sin etnisk norske kjæreste.
Heller ikke de hadde snakket mye om temaet.
– Han visste ikke hvordan det er. Det er først nå han har begynt å se hvor ille det faktisk er i Norge.
Hun anerkjenner at temaet er vanskelig å ta opp – for det synes hun selv. Hun kjenner seg innimellom flau over å aldri ha snakket høyt om det før.
– Du kan ikke bare ta det opp sånn helt uten videre.
Hun tror at det finnes mye såre følelser knyttet til temaet, som står i veien for den viktige samtalen.
– Historisk sett har de svarte blitt undertrykket av de hvite, men mange føler nok at man ikke kan relatere til det fordi man selv ikke har gjort det.
Det første steget er derfor å snakke om hvordan man kan snakke om det, mener Ornella.
«Finnes rasisme?»
Programleder, skuespiller og komiker Abubakar «Abu» Hussain opplever også at folk ikke tar ham på alvor når han deler sine erfaringer med rasisme i landet.
– «Finnes rasisme?» Det spørsmålet ser jeg hver dag på sosiale medier.
Rasismen har alltid vært der, poengterer han.
Selv husker han godt en hendelse den 22. juli 2011 da han jobbet på en bensinstasjon i Akershus. Kort tid etter det hadde blitt kjent at en bombe hadde gått av i Oslo, fikk han flere ubehagelige blikk av kundene.
– Det var spesielt en fyr som så meg rett i øynene og sa: «Nå begynner jeg å bli lei av dere». Det gikk virkelig inn på meg.
I 2013 lagde han programmet «Tabu med Abu», som tok for seg temaer om etnisitet og rasisme i Norge, i forsøk på opplyse.
Likevel møter han ofte mennesker som blir sjokkert hver gang en hendelse, slik som drapet på George Floyd, skjer.
– Vi må anerkjenne at rasisme finnes og at det er et problem.
Han har troen på at informasjon er et steg i riktig retning.
– Jeg tenker at vi må starte med å kommunisere tydelig. De fleste rasister har ikke møtt utlendinger og vet kun om mørkhudede folk på måten de blir skildret gjennom nyhetene. Mediene er med å forsterke frykten.
Ved å gi plass til flerkulturelle kan folket forstå og lære, mener han. Inkludering i arbeidslivet, i mediebildet og vår egen sosiale sirkel.
– Det har skjedd før at folk engasjerer seg. Jeg håper at det ikke går i glemmeboka, og at vi alle skjønner at det må endringer til.
Ikke vær redd for å drite deg ut
Tirsdag 2. juni gikk musikkbransjen i streik i forbindelse med #BlackOutTuesday – et aktivt standpunkt mot rasisme i kjølvannet av drapet på Georg Floyd og protester mot politivold i USA.
Popartist og Urørt-finalist Fatumata Kamara er blant artistene som aktivt retter søkelyset mot rasisme verden over.
I et intervju med Urørt, forteller Kamara at hun stadig opplever å bli forskjellsbehandlet på bakgrunn av hudfargen sin, også i musikkbransjen.
– Jeg har alltid sagt at jeg er en «pophore», og det har jeg gjort bevisst fordi jeg ikke vil bli plassert i en «svart musikk»-kategori kun fordi jeg er mørk.
Likevel blir musikken hennes omtalt som svart musikk, jazz, blues og neon soul i diverse anmeldelser.
– Jeg lager jo ingen av de sjangrene. Er det fordi jeg er svart? spør Kamara.
Da hun vokste opp var det få kvinner med mørk hudtone blant artistene i Norge.
– Jeg kan telle dagens kvinnelige, mørkhudede artister på én hånd. De har fortjent plassen sin og har gjort det jævlig bra, men det er plass til mange flere.
Folk må ta til orde for å skape endring, og det viktigste nå er at alle bidrar og ikke lar seg skremme av frykten for å trå feil, mener Kamara.
– Jeg vil heller at du skal poste noe på sosiale medier og drite deg ut enn at du er stille. Det handler om å vise at du bryr deg.
Ikke kun et døgnflueengasjement
Informasjonsvideoer, kraftfulle bilder, personlige historier og solidariske kamprop spres raskt over sosiale medier.
Amnesty Norge skriver på nettsiden sin at de aldri før har fått så mange signaturer på en enkeltstående aksjon, og bokhandlerkjeden Ark merker økt interesse for litteratur som omhandler rasisme.
Engasjementet brenner, men det får også flere til å frykte at oppmerksomheten er forbigående.
Initiativtakeren bak «Black History Month Norway», Ida Evita de Leon, mener derimot at det er mye som peker mot et varig engasjement.
– Jeg tror at de unge som har fått bekreftelse på at det de har opplevd er rasisme, ikke kommer til å gi seg med det første.
Den siste perioden har «Black History Month Norway» fått økt oppmerksomhet, og har tredoblet antall følgere på Instagram.
– Vi har fått mange henvendelser og har laget en egen kampanjeside der vi samler info, litteratur, dokumentarer og mye annet.
Engasjementet blant hvite gir Ida Evita håp.
– Jeg håper dette blir vår Metoo-bevegelse, og at det blir forandring. Jeg har aldri sett et så stort engasjement blant hvite allierte til å sette seg ned og lese en bok om tematikken. Og det er det som kreves.
For å skape endring tror hun vi som samfunn må opplyse om hva rasisme faktisk handler om.
– Folk flest tror det handler om å være snill eller slem, men det er ikke så enkelt. Vi har ikke noen forutsetning til å forstå det som system, derfor må det inn på skolen. Vi må kreve representasjon.
Ida Evita krever kunnskap på et statlig nivå.
– Populærfagbøkene som mange kjøper nå, må inn i pensum. Det må også vår flerkulturelle historie, på våre egne premisser. Ikke bare stereotypier, sier hun.
Bevegelsen har tydeliggjort for det norske folk hvor mye rasisme som faktisk eksisterer i landet vårt, mener Ida Evita. Og det er et viktig steg i riktig retning.
– Norge har blitt kritisert av FN for ikke å bruke ordet rasisme, selv når rasisme eksisterer. Vi må våge å kalle en spade for en spade. Det er viktig for individet, og kjempeviktig for statistikken.
Hvordan skape langvarige løsninger?
Først når vi anerkjenner ulikhetene kan vi snakke om hvordan vi kan takle fordommene, tror Ornella.
– Det er viktig å erkjenne at vi er forskjellige, og ikke late som at man er helt like. Vi er likevel alle mennesker.
Hun foreslår at vi skal snakke om hvordan det oppleves å være hvit og hvordan det oppleves å være mørkhudet.
– Tenk over hvordan det påvirker oss alle. For det er ikke lett å forstå noe ved kun å fortelle om sine egne opplevelser, eller kun lytte til andres. Vi må utveksle litt informasjon.
Hun tror de mer langvarige løsningene ligger i å opplyse om utfordringene og historien som fortsatt påvirker oss i dag, i skoleundervisningen.
– Ingen er født rasister, og vi kan endre tankesettet på skolen. Det er en veldig kompleks historie. Det bør være en like stor del av undervisningen som matematikk.
Gjør det for datteren
– Jeg kjemper denne kampen for at hun skal slippe.
For tre måneder siden fikk Ornella sitt første barn. Det endret alt.
– Hun en av grunnene til at jeg føler det er viktig å snakke om det. For hun vil bli påminnet om at hun er annerledes, og hun skal ikke være redd for å si ifra.
En dag vil datteren møte de samme holdningene som henne, om ikke samfunnet forandres, tror Ornella.
– Jeg håper vi har lært noe av det her.
Ønsket om at vi skal bli et samfunn basert på gjensidig respekt, er sterkere enn før.
– Innlegget mitt handler om at vi skal møte hverandre med respekt. Se hverandre og forstå hverandre.
Men for å få bukt med rasisme, kan ikke dialogen og engasjementet stoppe her, understreker Ornella.
– Dette er en kamp vi alle må kjempe sammen.
