Holmlia, 1993: «Vet du hva? Livet kan være så spennende og du er skikkelig flink til å synge. Du må prøve å se hvor det kan ta deg, for det er så mange ting å oppleve og det er så mye frihet i det hvis du jobber deg opp,» sier Kristin Wroldsen til sin ni år gamle datter, Ina.

Selv om det er 25 år siden sitter ordene friskt i minne. Ina Wroldsen (34) forteller historien fra en mørkeblå sofa i hjemmestudioet på en liten fjelltopp i Sandefjord. Flere priser pryder en benk i gangen, og nå må det ryddes plass til en til.

I går mottok nemlig Ina den høythengende P3-prisen under P3 Gull 2018.

P3-prisen skal gå til en artist eller et band som har utmerket seg spesielt, og som betyr mye både for P3-lytterne og norsk musikk- og kulturliv.

Tidligere vinnere er Karpe Diem, Susanne Sundfør, Lars Vaular, Röyksopp og OnklP.

– Det er en jævla ære

Ina Wroldsen tør så vidt å smile når hun skjønner at det er henne Herman Flesvig, Christine Dancke og Live Nelvik snakker om når de leser begrunnelsen ovenfor under P3 Gull 2018.

– Det er litt av et celebert selskap å bli dratt frem i, det er en jævla ære. Men den her prisen er ikke bare min. Den tilhører lyd og lys, og bandet mitt, som er en ryggrad jeg ikke kan stå uten. Den tilhører låtskriverne og produsentene jeg får jobbe sammen med. Og så tilhører den to mennesker som er tidenes team. Det er Mark Ellwood, min mann og manager, og livs kjærlighet. Og så tilhører den mora mi, Kristin Wroldsen. Tidenes person, strateg, våpensøster og caddie. Mamma, sier en tydelig rørt Ina fra scenen på Skur 13 etter å ha mottatt den gjeveste prisen i år.

Innmari intenst

Ina lener seg tilbake i den blå sofaen med en kaffekopp i hånda. Det er fortsatt en uke igjen til P3 Gull og hun tror undertegnede lager sak i forbindelse med årets låt-nominasjonen. Ingen dum bekreftelse det heller, men P3-prisen representerer hele pakka. Og det er hele pakka vi er her for å snakke om.

– Musikk i mitt liv har vært en konstant greie. Det er en større del av meg enn ansiktet mitt. Jeg kan bli veldig slitsom rundt andre mennesker. Jeg vil så gjerne at de skal forstå akkurat hva jeg hører. Her om dagen satt jeg sammen med svigermoren min og spilte Schubert, og jeg så at dama ble så sliten av det. Og det skjønner jeg egentlig. «Hør på den her symfonien, hør på denne låta, hør på denne teksten», og så er jeg så intens. Sånn har det alltid føltes for meg, så innmari intenst, forteller hun.

På veggen bak henne henger innrammede utmerkelser på rekke og rad, og mikrofonstativet står midt i rommet. Ellers er det lite som minner om et musikkstudio. Inntil veggen står et gammelt piano som kunne vært dratt rett ut av rekvisittlageret til Phantom of the Opera-musikalen, ved siden av sofaen står en hyggelig kaffestasjon og det store vinduet slipper høstsola inn.

– Musikk er en større del av meg enn ansiktet mitt.

– Nei, vent, jeg må flytte den her, jeg synes det er så flaut, sier Ina når vi skal ta bilder og tar vekk utmerkelsen for «Strongest», som hun ikke har rukket å henge opp enda.

https://youtube.com/watch?v=cVPX5YSINYI

Låta er tatt fra EP-en Hex og er nominert i kategorien årets låt på P3 Gull 2018. Med sjelfull innlevelse og en tekst som treffer rett i hjerterota, seilet «Strongest» rett inn på andreplass på den norske topplista og har i skrivende stund over 40 millioner avspillinger på Spotify.

Men dette er langt fra Inas første hit.

Hun har skrevet låter for og med noen av de aller største. Britney Spears, Calvin Harris, One Direction, Zara Larsson… Å bla seg gjennom merittlista til Ina Wroldsen kan være en svimlende affære. Låtene hun har skrevet har solgt til platina, gull og diamant utallige ganger, toppet lister verden over og strømmetallene har for lengst nådd milliardsifre.

Hvordan ble en dame fra Sandefjord, med begge beina godt planta på jorda, en av verdens mest ettertraktede låtskrivere?

Vi må tilbake til start. Ina vokste opp på Holmlia i Oslo og senere i Sandefjord. Med en pappa i Forsvaret som reiste mye og en mamma som arrangerte «flagredager» når hun fikk lønn. Da kledde Ina og lillesøsteren Hanne seg i skjørt eller kjole og hadde håret løst mens de flagret avgårde på Aker Brygge og spiste middag ute.

– Mamma var flink til å finne på ting som det. Hun var jo gæren, ikke sant, og en så utrolig kul mor. Full jobb, to kids og en mann stasjonert i Bosnia. Når hun skulle vaske huset måtte alle hjelpe til, og vi hadde forskjellige «soundtracks» hver gang. Queen, Les Misérables og Vazelina Bilopphøggers. Da var det full fest, forteller Ina.

Mamma. Bestevenn. Og samarbeidspartner. Ina er takknemlig for at hun og moren Kristin kan jobbe sammen i plateselskapet hennes, Stairs Music. Selv om det betyr at hun noen ganger må holde kjeft.

– Jeg hadde ikke vært her uten henne. Hun er min beste venn, noen ganger er vi nesten for gode venner til at hun faktisk er mora mi. Det er en kjærlighet som er helt enorm, men det kan være helt jævlig også. Her om dagen hadde vi krangla om ett eller annet og da fikk jeg beskjed om å holde kjeften min. Det er ikke noe plass til å begynne og flakse for å si det sånn.

Det skjønte hun fort.

Usmakelig og blakk

I en alder av 20 er Ina Wroldsen på god vei til å realisere artistdrømmen: hun har platekontrakt i Norge og USA, er på fotoshoots og reiser masse, men det store gjennombruddet lar vente på seg. En av hennes første spillejobber finner sted på en brun pub i London, en skikkelig bransjejobb med kun bransjefolk til stede. Ingen klapper underveis, men Ina fullfører likevel. Etterpå kommer en dresskledd mann fra et plateselskap bort til henne:

«Du har veldig bra låter, men du må miste det valpefettet ditt og stilen din er grusom».

– Det hadde vært bedre om han klappa til meg rett i trynet, sier Ina.

Det gikk til hodet på henne. Utseendefokuset i musikkbransjen generelt. Hvorfor holdt det ikke å skrive bra låter og spille gitar?

– Det var 90 prosent bullshit og ti prosent musikk.

Ina ble besatt av hvilken stil hun skulle ha, hvor tynn hun skulle være, hva hun skulle spise og når hun kunne spise det. Etter hvert kunne hun ikke gå forbi et vindu en gang, uten å kikke på seg selv.

– Det tar alt fokuset vekk fra det du egentlig skal gjøre, som er å sette deg ved et piano eller med gitaren og lage musikk. Det var 90 prosent bullshit og ti prosent musikk. Jeg begynte å bli en skikkelig sjølopptatt og usmakelig type.

Som 22-åring stakk hun fingeren i jorda og kjente at «Dette her liker jeg ikke. Jeg liker ingenting ved det».

– Jeg ga meg ganske kjapt med den artistbiten. Da hadde jeg ikke holdt på i mer enn fire-fem år, men for en som er 22 år, så er det kvarte livet ditt. Så da flytta jeg hjem. Jeg hadde et behov for å ta tilbake livet mitt og få igjen kontrollen, forteller Ina.

Hun sendte ut en mail om at hun hadde slutta som artist og skulle begynne på historiestudier i Oslo i stedet. Men det tok ikke lang tid før hun ble offer for den klassiske klisjéen: musikken valgte henne. Foreleggeren hennes foreslo å prøve seg som utelukkende låtskriver og hun fikk 50.000 kroner som en slags startkapital. Det var mye penger for en blakk 22-åring, så Ina valgte å returnere til London for å gi det en sjanse.

Det skulle vise seg å være en klok avgjørelse.

Beina planta på jorda

London, 2008: Ina Wroldsen sitter i morgenkåpa i hjemme i Norge og er rett og slett litt deppa. Så får hun tilsendt en instrumental fra en produsent som lurer på om hun kan skrive tekst og lage melodi. Det resulterte i debutsingelen til den britisk-irske pop-gruppa The Saturdays, «If This Is Love», som skled rett inn på den britiske topp ti-lista og lå der i 17 uker.

– Det var et sånt prosjekt som ingen trodde skulle gå, men det gjorde det jo. Jeg var heldig, for soundet deres var veldig likt mitt tidlige låtskriver-sound, forteller Ina.

Hun skrev ni av tolv låter på gruppas debutalbum Chasing Lights, som solgte til platina. Dette ble starten på et langt samarbeid, som også ledet Ina til en av de hun har samarbeidet mest med i sin låtskriverkarriere: Steve Mac.

Det hele startet da den britiske låtskriveren, musikeren og produsenten inviterte henne til studio for å skrive. Etter hvert ble han som en mentor for Ina.

– Vi to har en musikalitet som vi kjenner igjen hos hverandre. Det tror jeg er det viktigste. Jeg er evig takknemlig for Steve.

Ina forteller om en blodig ærlig business-man som fortsatt sitter på skuldra hennes når hun nå skriver låter i studioet hjemme i Sandefjord.

– Han er jo et beist. Ikke noe vissvass. Det er bare å levere. Jeg husker en gang jeg hadde begynt på en låt som jeg synes var så fin. Verset gikk sånn, «Snakes in the grass, owls in the hallway», og han bare, «Stop, what?». Det var slanger i gresset, ikke sant, det var skummelt, og så var det ugler i mosen. «Det betyr altså ingenting,» sa han da. Han har hele tida jekka meg ned. Det er viktig å huske på at han ikke har hjulpet meg fordi han hadde så lyst til det, men han har skrevet med meg fordi jeg er flink.

– Alle mine medsøstre i bransjen har jobba grisehardt for å komme seg dit de er i dag.

Det er noe forfriskende over måten hun sier det på. Ina er klar på at hun har jobba som en hest for å komme dit hun er i dag. Det er mange ganger hun har tenkt at om hun hadde hengt seg på noen kunne hun kommet meg over neste fjelltopp mye kjappere, men hun jobber heller tre år ekstra og gjør det selv enn å sitte på ryggen til noen.

– Jeg har hatt en tendens til å si at, «Jeg tror kanskje ikke jenter øver nok», og det skammer jeg meg så sjukt over at jeg en gang har tenkt. Alle mine medsøstre i bransjen har jobba grisehardt for å komme seg dit de er i dag, understreker hun.

Hun beskriver det som en jævlig kynisk bransje, og kanskje spesielt for kvinner da flertallet av låtskrivere og produsenter er menn. Som låtskriver har du kun én inntekt: forlagsrettighetene dine. Du får betalt for radiospilling og royalties på bakgrunn av det du har skrevet.

– Jeg kan ikke utelukkende pitche låter til artister jeg tenker at er skikkelig spennende å jobbe med, for det har jeg ikke råd til. Jeg må prøve å pitche til de artistene som streames mest og som blir spilt mest på radio.

Men i en så kynisk bransje, hvordan har du klart å holde beina godt planta på jorda?

– Jeg tror det er viktig å huske på at vi alle bare er mennesker. Vi må på do om morgenen, ha mat i magen og har dårlige dager. Og så har jeg omringa meg selv med mennesker som ikke bare sier ja, eller står og klapper for alt jeg gjør, men som har stilt krav til meg. For eksempel mammaen min. Mange mødre er sånn, «Du er så flink!». Mammaen min er sånn, «Nå får du ta deg sammen».

Et element av håp

– Når du setter på noe jeg har skrevet, så vil jeg at du skal tenke, «Dette er jævlig trist, men fy faen for et rasshøl han der var».

Ina bruker mye tid på å sørge for at hun har nok materiale før hun går i studio for å skrive låter. Hun leser bøker, ser filmer og TV-serier. Det er viktig for henne å holde seg oppdatert, spesielt siden engelsk ikke er morsmålet.

Lager du musikk hver dag?

– Jeg lager som oftest musikk hver dag. Nei, det er løgn. Jeg gjør ikke det, ikke hver dag. Men jeg planlegger musikk hver dag, jeg er alltid på jobb. Hvis jeg ser en film på kino og noen sier noe bra, så må jeg skrive det ned.

Også samtaler med andre mennesker har inspirert Ina i låtskrivingen. Verselinja «I remember years ago / Someone told me I should take / Caution when it comes to love / I did, I did» vekker nok nostalgiske minner hos mange. Originalversjonen til den barbadiske artisten Shontelle fra 2010 har blitt spilt på mang et jentevors, og fikk nytt liv da den engelske The X Factor-vinneren James Arthur brukte låta som sin finalesang.

Men visste du at teksten ble til etter en samtale Ina hadde med moren sin da hun og faren gikk gjennom en tøff periode?

– Jeg ønsker at låtene skal høres ut som en samtale, en samtale satt i system. Og så vil jeg at alle mine låter skal ha et element av håp i seg. Hvis du har skikkelig kjærlighetssorg, hva vil du høre da? En sang som er helt grusom som bare drar deg enda lenger ned? Da har du mange helt ville, vakre låter du kan dra på med, men når du setter på noe jeg har skrevet, så vil jeg at du skal tenke, «Dette er jævlig trist, men fy faen for et rasshøl han der var», understreker hun.

«Symphony» med den svenske popartisten Zara Larsson og britiske Clean Bandit er et perfekt eksempel på nettopp elementet av håp, med tekster som «I just wanna be part of your symphony / Will you hold me tight and not let go?».

– Deler av låta var allerede skrevet, men jeg skrev refrenget og jeg krangla så lenge med Jack Patterson fra Clean Bandit, for han ville at den skulle være trist, men den heter jo «Symphony»?! Hvis den for eksempel skal brukes i en Volvo-reklame, så skal følelsen av å sette seg i den bilen og kjøre avgårde være AMAZING, og da bruker de ikke en sang som heter «Symphony» som handler om at noen heldigvis er borte. Da bruker de en sang som heter «Symphony» fordi alt er perfekt.

Hun synes det er vanskelig å formidle ekstrem lykke eller ekte svakhet i låter, det må være en balanse, akkurat som hun selv er. Ina beskriver seg selv som nyansert. Hun er generelt en glad person, men sjelden euforisk lykkelig.

Men hvis du aldri opplever eufori, blir du aldri skikkelig forbanna heller? Sånn at du vil knuse trynet på noen?

– Jeg er nok oftere skikkelig forbanna enn så innmari glad. Men jeg har en lykkeboks inne i meg, hvor jeg sparer på ting som gjør meg glad. Da vi hadde flytta til Norge og jeg så på at sønnen min, William, sprang barbeint sammen med en kompis her ute, da kjente jeg at dette er lykke, forteller hun og peker ut av vinduet i hjemmestudioet.

Skyggesiden

Hun kjenner ikke på en sånn syk lykke når en låt hun har skrevet blir nummer én. Det er mer en lettelse. Hun innrømmer at hun burde bli flinkere til å feire bragdene. Stoppe opp og lukte litt på blomstene før hun går videre til neste.

– Man skal feire mer enn det man gjør, og det er jeg ikke noe flink til. Det er sånn, «Fjooh, det gikk fint, da har vi spenn et par år til». Men jeg kjenner en enorm lykke når jeg hører noe jeg har skrevet komme ut av de der, og jeg kjenner at her har vi noe. Det er helt rått, sier Ina og peker på høyttalerne i rommet.

Hva går gjennom kroppen din da?

– Det er vanskelig å beskrive. Du må sette deg og puste dypt. Det er det vi jakter på, den følelsen. Man kan godt si at man jakter på nummer én, men det er den følelsen når man skjønner at dette kan bli noe. Det er mye artigere å jakte enn når du endelig har skutt byttet ditt.

Ina Wroldsen har trivdes godt i skyggen, kanskje litt for godt ifølge seg selv, for der er det behagelig. Til og med da hun ikke ble kreditert for vokalen på monsterhiten til Calvin Harris og Disciples, «How Deep Is Your Love», som hun også skrev teksten til, var ikke det noe stort problem for Ina. Selv om stemmen ikke er til å ta feil av.

– Det er klart vi spurte teamet til Calvin Harris, eller Adam da, om jeg kunne bli kreditert, men så sa de nei. Og det var sånn, «Faen ass». Da tenkte jeg, nå har jeg to valg: enten kan jeg si at da kan du bare fjerne vokalen min og håpe at de ikke setter noen andre på det, men da veit jeg av erfaring at da hadde Rihanna eller Ellie Goulding, eller noen andre gjort den, og da hadde jeg tjent mindre penger. Jeg var ikke signert noe sted og hadde ikke investert den tida som jeg trengte å gjøre i artistbiten. Jeg hadde ikke turt å satse enda. Det måtte bli en «business decision», forteller Ina.

Låta toppet listene verden over og solgte til platina opptil flere ganger i hele seks land. Likevel var hun komfortabel med valget hun hadde tatt om å la gutta bruke vokalen hennes ukreditert. Helt til den fikk en Brit Award-nominasjon for årets singel i 2016. Ektemannen og manageren, Mark Ellwood, fortalte Ina at de hadde blitt invitert til prisutdelingen.

Dit kunne ikke Ina dra.

– Mark lurte på hvorfor, det var jo så gøy! Da sa jeg, «Jeg kan ikke sitte på Brit Awards hvis den låta vinner, og så er det min stemme, mine ord og min melodi som strømmer ut av høyttalerne, og så skal det gå fire menn opp og hente den prisen. Da tror jeg at jeg begynner å grine, og det går ikke», forteller hun.

– Jeg skjønte at det her er business, og denne bransjen er drittøff. Du er nødt til å lære deg hva som er best for deg, og det er ikke nødvendigvis det som er best for deg økonomisk som er best for deg personlig. Jeg bestemte meg for at sånn her vil jeg ikke ha det igjen.

Veien hjem

Utad virket det som om Inas liv var på en bølgetopp. Hun var en av verdens mest ettertraktede låtskrivere og serverte hit etter hit. Hun hadde gifta seg med drømmemannen, fått barn og kjøpt hus i London. Men inne i seg selv kjente hun på noe helt annet. Noe måtte ut. Og hun måtte flytte hjem.

Hvordan var det å sitte i London og kjenne på at, «Shit, nå vil jeg bare hjem»?

– Det var helt forferdelig, jeg følte meg så fastlåst. Det plaget livet av meg at sønnen min måtte gå på en privatskole. Der var det skjorte, slips og kortbukser hele året, og knestrømper. Mitt mammahjerte visste at på skolene her i Sandefjord kan de gå med ullklær og joggesko, og få springe villmannen rundt i friminuttet. William hadde vært lykkelig i England han, men jeg ville at han skulle ha den friheten til å vokse opp uten konstant overvåkning av en voksen. Jeg måtte jo kjøre han over alt, skulle han leke ute måtte vi være med. Han kunne ikke gjør en dritt uten at en voksen måtte se på, forteller Ina åpent.

Hun ville hjem. Hun hadde det ikke noe bra, og det var jo ingen grunn til at hun skulle være så jævlig ulykkelig.

– Jeg var ikke ulykkelig heller, jeg var bare så overstressa hele tida og likte meg ingen steder, bortsett fra i studio. Jeg jobba hele tida, og det kom til et punkt hvor jeg kjente at dette går ikke lenger. Da sa Mark til meg at vi måtte flytte til Norge. Og jeg bare, «Ikke begynn å si sånt, for jeg veit at du ikke vil, i hvert fall ikke til Sandefjord.»

Men Mark ville bare at Ina skulle være lykkelig, så da gikk hun i gang med husjakt. Kort tid etter fant hun funkishuset på fjelltoppen i Sandefjord og så flytta de inn ganske kjapt.

– Folk lurte på hva i all verden jeg dreiv med, skulle jeg dra til Norge nå? Hadde det vært en fullstendig egoistisk avgjørelse og William elsket skolen sin og alle ville blitt, så hadde jeg ikke gjort det. Og det var tøft å flytte, men kreativt så var det veldig bra for meg, og det er jo jobben min. Det er viktigere for meg å være glad enn å ha tidenes suksess, sier Ina.

– Jeg skal ikke noen gang stå i en situasjon hvor jeg blir tvunget til å gi opp en låt som jeg ikke vil gi opp.

Suksess kan måles i mange ting, og hitlåter som «Rockabye» og «Symphony» kan nok i mange tilfeller være en god målestokk, men samtidig som disse låtene ble spilt på radio i de tusen hjem, kjente Ina at det hadde åpna seg noe inne i seg som hun ikke hadde kontroll på. Hun begynte å kjenne på at hun ville fremføre låtene hun skrev selv.

Hun måtte ta et valg: enten måtte hun gå i gang og «gjørra det sjøl», eller så måtte hun gi seg bort og være komfortabel med det.

– Jeg skal ikke noen gang, hvert fall ikke så lenge jeg holder på sånn jeg gjør nå, stå i en situasjon hvor jeg blir tvunget til å gi opp en låt som jeg ikke vil gi opp. Den skal være min.

Det var et tøft valg å ta. Folk sa at Ina var sinnssyk, at hun kastet bort karrieren sin.

Men det tok ikke lang tid å motbevise skeptikerne. I 2016 slapp hun låta «Lay It On Me» med DJ-duoen Broiler, som solgte til platina to ganger. Ina glemmer aldri første gang hun spilte den live, på Jugendfest i Møre og Romsdal, ikke lenge etter at låta hadde kommet ut.

– Jeg husker jeg sa før jeg gikk på scenen at jeg kom til å begynne og grine. Da sa mora mi, «Du, dattera mi, du griner ikke, vet du». Da jeg spilte låta sang publikum så høyt at jeg ikke hørte meg selv. Det var ekte lykkefølelse.

Den beste prisen

Det har vært en lang vei fra lurvete London-leiligheter og samarbeid med stjernelag, til hjemmestudioet i Sandefjord. Fra en tankegang om at hvis ikke denne låta blir en hit, så var det bortkastet tid, til å la behovet for kreativ frihet slippe fri.

I fjor signerte hun med Syco Music, plateselskapet til den verdenskjente talentshow-dommeren Simon Cowell. Da Syco spurte Ina om de skulle lage EP, tenkte hun det var best å få ut hitsa med en gang, men bestemte seg raskt for at hun hadde lyst til å synge om det hun ville.

Sånt blir det musikk av og tidligere i år slapp Ina EP-en Hex, som handler om nettopp det: veien hjem.

– Det er jo ingen av låtene på Hex som er svære hits. Jeg personlig synes det er vakre sanger. De betyr noe for meg og jeg er stolt av dem, forteller hun.

https://www.youtube.com/watch?v=cDQgnigxPiw

Inspirert av skandinavisk opphav og folklore, tar Hex deg fra nøkken, huldra og det store, mystiske havet på låta «Sea», til hjemlengsel på lengtende «Mother», og hele veien til sjalusi på «Mine». Ina har vært åpen rundt hva som har inspirert de ulike låtene, spesielt «Mine».

Låta handler om tida etter at hun og familien flytta fra London, og spør ganske direkte «tilhører du henne eller meg?». «Henne» i dette tilfellet var London, og ikke en annen dame, men den fløyta fikk straks en annen tone da norske medier plukka opp historien bak.

– Jeg fikk meg en liten støkk der. Avisene la det fram som at «Ina Wroldsen har problemer i ekteskapet sitt». Jeg måtte sette meg ned sammen med sønnen min og si at det snart kommer en avisartikkel som sier at mamma og pappa ikke har det noe bra sammen, men det stemmer ikke. Jeg ble så eitranes forbanna for at jeg måtte gjøre det. Da kjente jeg at, greit, nå har jeg vært naiv. Det er faktisk en niåring involvert her og han skal ikke gå og svare for de tingene som jeg tar opp. Så jeg har holdt meg tilbaketrukken på de greiene der.

Å tre ut av skyggen etter så mange år har sin pris, og Ina er glad for at hun gjorde det etter fylte 30. Det var først da hun landa.

– Hvis jeg skulle vært artist før nå… Nei. Det var jeg ikke klar for. Ei venninne av meg sa det samme og hun sa også, «Hvis det her hadde skjedd med deg da du var 24, så hadde du vært så uspiselig», og det har hun så rett i, forteller Ina.

Selvinnsikten er av beundringsverdig karakter, og den har kommet med åra. Hun er mer balansert enn hun noensinne har vært før, og det gjør det kanskje også enklere å stå i de store sjansene man tar i livet.

– Jeg er så innmari redd for å angre på noe den dagen det er min tur til å vandre heden. Da vil jeg heller tenkte at det var dumt at det ikke gikk. Jeg har lyst til å sitte igjen med at jeg turte. Det er jo det som er å leve.

Hva er det du vil bli huska for?

– Jeg vil at musikken min skal bli husket som noe som, ikke gjorde en forskjell, men som kunne hjelpe noen. Jeg vil bli husket som noen som var flink og konsekvent, og som leverte. Jeg vil bli husket som noen som turte. Jeg er ikke så viktig i det, men det jeg gjør. Da jeg skrev «Strongest», og fikk meldinger av folk som sa at den låta hadde hjulpet dem. Eller med «Rockabye», og helt tilfeldige mennesker borti Wisconsin i USA sendte meldinger da de fant ut at jeg var låtksriveren.

Det er den beste prisen.

Bidragsytere

Journalist: Anna Nor Sørensen
Foto og redigering: Rashid Akrim, Anna Nor Sørensen, Mattis Folkestad og Kim Erlandsen
Grafikk: Rashid Akrim
Layout: Tom Øverlie
Stagedive-spill: Mattis Folkestad